Advent

Siste dag i november er snart over, første søndag i advent var i går, to sikre tegn på at det snart er jul! Denne adventstiden blir litt annerledes enn i fjor og årene før. For det første har jeg ingen adventskalender. Ikke så mye som en 10-kroners-sjokolade-kalender fra Nille en gang. Og ikke pakke-kalender fra mamma. Jeg må nok gå til innkjøp av årets beholdning av sokker/hårstrikker/fox/sjokolade/kjærligheter-på-pinne selv i år. Det er greit mamma, jeg tilgir deg. Noe annet som er nytt i adventstiden i år er eksamensstyret. Nå begynner nervene å komme. Jeg har eksamen på lørdag, eksamen på mandag, fremføring på tirsdag, så en ukes pause før siste eksamen den 15. Ellers har jeg for de som ikke vet det fått jobb i Trondheim: jeg er nå MaxTasty-dame! Det er ikke (som det kan virke av navnet) snuskete arbeid, MaxTasty Ila AS er en nyoppstartet bedrift som vil bringe kombinasjonen pizza-takeaway og storkiosk til folket. Så tenn et lys for det! God advent :)

Jeg har det helt greit

Jeg føler jeg klager mye om mitt nåværende bosted. Dette merkes av alle kommentarene jeg har fått, spesielt etter Dotrøbbel-innlegget, og den skumle psycho-wifebeateren som nærmest slo inn døra mi forrige helg. Kommentarer som "jeg lo så jeg gråt!", "stakar deg, det må være helt forjævelig" og "Linn, du blir svindla, betale så mye for å bo i en ghetto". Og ja, det er ting som kunne vært bedre, men det er absolutt ikke så ille som jeg av og til får det til å høres ut som. For de som ikke har vært på besøk, vil jeg bare informere om at innenfor mine fire vegger kan det faktisk være litt koslig. Sånn som nå da jeg har tent lys og spiser kjeks og ser på gullrekka på TVen. Kanskje er det helt ållreit å være her nå fordi jeg vet at jeg skal hjem (skikkelig ordentlig hjem-hjem) i morgen. Jeg gleder meg helt hinsides min egen fatteevne. Og når man har noe å glede seg så masse til som jeg gleder meg nå, da kan jeg nesten helt la være å irritere meg over naboene.

Dotrøbbel

Hybellivet er ikke alltid like lett. Da jeg valgte bosted gjorde jeg som enhver kvinne med hodet på rett sted ville gjort: jeg valgte walk-in-closet over eget bad. Nå får jeg lide for forfengeligheten. I hver etasje er det ett bad for damer og ett for menn, som alle i bygningen (som ikke har eget bad) har nøkkelkort til. Disse badene er slik at det er en do (type doavlukke, riktignok med lås, men ikke så privat som man skulle ønske), og et bittelite dusjrom med mulighet for å låse døra, men det blir så mye damp i det bittelille rommet at du må kjempe for oksygenet; dusjdøra må derfor stå på gløtt. Derfor foretrekker jeg å låse hoveddøra inn til badet, både når jeg bruker doen og dusjen. Da har vi fakta på plass, la klagingen begynne.

Det begynte med at dosetet stadig var oppe. Dette slo meg som veldig rart, ettersom det var en damedo. Jeg konkluderte dengang med at den skyldige måtte være en av de ufyselige polakkene i leiligheten ved siden av meg som ikke gadd å gå hele de 3 ekstra meterne til herredoen. Jeg møter de stadig vekk i gangen, da er de gjerne iført intet annet enn bokser og tøfler, og det er ikke før de har rundet hjørnet at du kjenner lukta de har hengende over seg: Billig vodka og røyk. Herlige typer. Jeg hengte opp en litt streng post-it over doen i god lesehøyde hvor jeg høflig forklarte at dette er en damedo, og hvis den skyldige ikke gidder gå rundt hjørnet for å bruke herredoen, så at han i det minste kunne legge ned det jævla dosetet etter seg. Lappen hang der i tre dager, men ingen positiv respons var å observere. Tvert i mot, jævelen måtte ha stått og stirret på lappen mens han gjorde sitt fornødige og galant ignorert budskapet. Kanskje de ikke snakket norsk? Jeg endte med å gi opp hele saken.

Et par uker senere oppdaget jeg en ny jente rekende i gangen her, aldri sett a før, og tenkte som så at "hyggelig med nye folk på min alder i etasjen". Det var helt til jeg møtte henne i dodøra. Jeg synes det var litt merkelig at hun ikke hadde noen rull med dopapir i hånda, men hun smilte og sa "Hei!". "Hei" sa jeg tilbake, mens jeg funderte på hva hun hadde drevet med der inne. Man må nemlig ha sin egen dorull. Det er veldig viktig. Det hadde hun tydeligvis ikke gått til anskaffelse av, for da jeg kom inn på toalettet var det tydelig at hun hadde brukt "riste-metoden". Fint. Annenhver gang jeg er på do må jeg nå enten huske å legge ned doringen, eller se nøye etter og tørke eventuelle flekker.

Og ikke nok med det. En ettermiddag denne uka stod jeg i dusjen og ante fred og ingen fare da jeg plutselig høre et nøkkelkort gå i døra, etterfulgt av vill, frantisk risting i dørhåndtaket. Om det er opptatt på badet har jeg lært meg at man har to muligheter: vent i noen minutter, og er det prekært kan du evt. forflytte deg en etasje opp eller ned og prøve der. Som regel prøver de nøkkelkortet, innser at det er opptatt og lar deg være i fred. Men denne damen ville inn. Jeg var midt i tørkeprossessen da jeg hørte det banke på døren. "Ja?" sier jeg. Intet svar. Jeg fortsetter å tørke håret da det banker på en gang til, denne gangen uten stopp. Jeg banner litt for meg selv, slenger håndkledet rundt meg og åpner døra ut til gangen. Der står hun. Den skumle polakkdamen (jeg bor tydeligvis i polakketasjen). Hun spør meg på gebrokken norsk om jeg ikke er klar over at det bor flere i bygget. Jo, det er jeg, sier jeg. Hun forteller meg at døra må være åpen slik at alle kan vandre ut og inn og gjøre sitt fornødne mens jeg kveles av damp i dusjen. Selvfølgelig. Da jeg forsiktig nevner at det er tilsvarende fasiliteter i alle etasjer ser hun på meg som om jeg nettopp foreslo at hun kunne ta seg en tur opp på takterassen og hoppe over rekkverket (noe jeg faktisk var veldig nære ved å si). Hun huffet seg og dyttet meg til side og løp inn på do. Jeg trakk meg tilbake inn i dusjrommet og forbannet denne damen med hockeysveis og olabukselivet godt gjemt under puppene. Da jeg hørte hun hadde gått måtte jeg bare sjekke. Kunne hun være årsak til flere av mine frustrasjoner? Og så sannelig: Doringen var oppe.

Jeg kommer til å fortsette å låse baderomsdøren når jeg er der inne. Om ikke for privatliv og fred og ro, så i det minste på pur faen.

Eksamensnerver, del I

Eksamen... Tre små stavelser. Et grusomt ord. Hvor sykt er det ikke at en i løpet av flere måneder sliter seg gjennom pensum og forelesninger, gjør oppgaver, går til gruppeundervisning, prøver å suge til seg mest mulig kunnskap, og mot slutten av semesteret nærmest gir avkall på både et sosialt liv og søvn, for å kunne prestere én eneste dag? Det er ganske sykt faktisk.

Gjennom hele dette semesteret har jeg ikke fått en eneste karakter. På oppgavene vi har gjort har vi fått kun godkjent/ikke godkjent. Vi har ikke fått noen pekepinn på hvordan vi ligger ann karaktermessig, ingen hint om hvordan vi kan forvente å gjøre det på eksamen. Vi fumler egentlig litt i blinde, og som førsteårsstudenter aner vi ikke hva slags vanskelighetsgrad vi kan forvente oss. Én dag, én mulighet, én karakter. Er det rart nervene begynner å komme krypende? Jeg har heldigvis holdt nogenlunde tritt med pensumlesingen gjennom semesteret, men jeg har fortsatt en stor jobb å gjøre fremover. Jeg aner bare ikke hvor jeg skal begynne.

Heldigvis er jeg ikke en av de psycho-smarte-smartingene på Gløshaugen, enkelte av de har innført 12-timersdager i eksamenslesetiden. 8 til 8, her skal det jobbes! Jeg har hørt om folk som sover på skolen. Gløshaugen er en helt annen verden enn Dragvoll, selv om lesesalene begynner å fylles opp på Dragvoll om dagen også (selv om jeg foreløpig ikke har sett noen med sovepose). I morgen skal jeg finne meg en plass på lesesalen selv, og faktisk lese. Jeg lover.

Ellers så jeg Funny People i dag. Den var funny.

Lysander riddles very prettily

Du vet du gjør rett i å studere engelsk når du ser en filmatisering av "A Midsummer Night's Dream" og holder på å le deg kvakk ihjel. Om det var de vittige replikkene som gjorde at jeg lo så jeg ristet, eller om det var Calista Flockharts latterlig dårlige forsøk på britisk aksent er uvisst, men moro var det.

Ellers har jeg slikt og gjøre, slikt og føre, at jeg danser vel litt boogie også, sa Askelinn og ga faen i å dra frem støvsugeren.