Punta del Este

Det er lavsesong i Punta del Este. Hostellet jeg bor på stengte baren for to-tre uker siden, ikke alle restaurantene holder åpent alle dager lenger og det er ikke så mye liv. Spesielt kjedelig blir det om man har blitt ganske grundig solbrent. Som jeg har. Seriøst, jeg har ikke opplevd slik konstant og intens smerte på lenge, jeg skal aldri, aldri, aldri sovne i sola igjen! Det begynner å bli litt bedre nå, men i natt og i dag morges var det så ille at jeg knapt kunne snu meg i senga og det var problematisk å gå. Så. Fanget av finværet holdt jeg meg i fellesrommet på hostellet, jeg leste litt spansk historie og følte meg ganske flink. Etterhvert ble jeg lei og fant veien ut i skyggen. Da jeg så at resepsjonisten og kameraten hans satt og drakk mate benyttet jeg muligheten til å lære meg hvordan dette skulle gjøres. Jeg hadde kjøpt min egen matekopp og bombilla på markedet i San Telmo, og betalt ganske greit for de også, ettersom jeg ville ha en fin en. Yerbaen jeg hadde kjøpt (Taragüi) var visst pyseyerba i forhold til deres (Canarias), men de skulle hjelpe meg. Da Alicia (vertsmor i Buenos Aires) hjalp meg å "kurere" matekoppen (klargjøre den for matedrikking ved å herde den med yerba og vann) hadde vi ikke tørket den godt nok, så det hadde begynt å mugne. Ugh. Men det gjorde ingenting! Da tar vi bare littegranne whisky, så her, og så rister vi litt, så der, og voila! God som ny. Så satte vi oss ute på verandaen i hver vår hengekøye og sippet mate, gutta lo av ansiktsuttrykket mitt mens jeg prøvde å late som jeg synes det var godt. Det var ikke vondt, men jeg tror det er litt som kaffe, eller urtete: man må på en måte drikke det noen ganger. Etter bare et par påfyllinger smakte det bedre, men det kan ha noe med stemningen å gjøre: solen gikk ned over stranda, Jorge Drexler (uruguayansk Jack Johnson) sang visdom på spansk over anlegget, og bølgesusen nådde såvidt opp til oss i hengekøyene våre. Ok pluss.

Solnedgang over Playa Mansa

Solnedgang over Playa Mansa

Hostellet mitt: Hostel 1949.

Fellesarealet hvor jeg prøver å være effektiv student om dagen.

Playa Brava

Ethvert hostell med hengekøye er et bra hostell i min bok.

Au.

Jeg sitter nå i det ganske hyggelige fellesarealet på Hostel 1949, Punta del Este, Uruguay. Jeg kom hit på jakt etter sol, hav og strand, og det fant jeg jammen. Til de grader. Jeg presterte å sovne på stranda i dag. Akkurat hvor lenge er usikkert, men lenge nok til at lårene brenner skikkelig og jeg har frosset resten av dagen tross 25 grader. Enda jeg hadde på meg solkrem, men faktor 15 er visst ikke sterkt nok for norske vinterbein. Så nå har jeg alltid bikini på, enten jeg vil eller ikke, så får jeg bare håpe at denne smertefulle brennende følelsen gir seg til i morgen. Ikke at det blir noe mer ut i sola, den skal visst også takke for seg i morgen, men jeg vil være komfortabel mens jeg ligger rolig og leser. Ellers er det nok av ting å gjøre her hvis man er litt sportslig og tøff av seg, men jeg begynner å bli så blakk, så blakk. Kjipt for backpacker-Linn, bra for spanskstudent-Linn.

Spanskstudent-Linn begynner forresten å få en del å gjøre, så hun skal legge vekk PCen og ta frem bøkene og være litt effektiv. Jeg tror ikke det blir så vanskelig da 1) høysesongen er over og det er nesten ingen turister her, og de som er her er på en veldig kort gjennomreise, 2) jeg kan nå ikke gå ut i sola på et par dager. Spansk historie, her kommer jeg!

Buenos Aires got that swing.

Oisann, plutselig begynner det å skje ting! Siden lørdag har jeg rukket å teste utelivet i Buenos Aires, blitt kjent med helt ekte argentinere, overvært høstens ankomst til byen, vært på byens største marked, begynt med tangotimer, vært på milonga, sett graven til Evita, vært på lindykurs med påfølgende sosialdans og blitt kjent med flere argentinere, i tillegg til å lære (i teorien) å bruke konjunktiv i sammensatte setninger med forskjellige temporale utgangspunkt. Impressed yet?

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om først, men jeg tror jeg begynner med lindy hop-opplevelsen, som jeg nettopp er hjemme fra og som var en skikkelig höjdare. Jeg betalte 20 pesos (rundt 30 kroner) for 1,5 time kurs og 1,5 time sosialdans etterpå. Om ikke nivået på kurset var superhøyt, så var instruktørene veldig gode og stemningen helt på topp, og sosialdansen var fantastisk. Da jeg fortalte en av gutta at jeg var norsk, laget han en "aah, norge ja"-lyd, med en undertone jeg ikke helt forstod, og da jeg spurte litt nervøst hva den lyden betydde sa han "Noruega está muy cerca de Herräng". Ikke det jeg hadde forventet, men like fullt fantastisk - lindyhoppere tenker ikke som alle andre. En av instruktørene, Agustina, ei litta tøtte på 17 år, har danset siden hun var fem og lindy siden hun var ti. Needless to say, jenta kan danse, men hun var også ekstremt hyggelig! Da dansingen var over hadde metroen sluttet å gå; jeg skjønner ikke et kvekk av bussystemet her; og det ville blitt ganske dyrt med taxi. Men Agustina og faren skulle i samme retning, så de fikk meg trygt hjem. Mange av argentinerne skal til Herräng for første gang i år, tilfeldigvis (på grunn av "vårferien" deres) de samme ukene som meg, og på bussen hjem snakket vi hele veien om favorittdansere og magiske Herräng, og hvor bra det skal bli i juli. Æ glede mæ.

Nå er det kvelden, jeg forteller mer om den så langt mest innholdsrike uka i El Nuevo Mundo senere. Buenas noches!

Es muy peligroso. En serio.

Jaddaså. Etter at jeg kom tilbake fra Iguazu innså jeg plutselig at jeg hadde en lang liste over ting jeg ville gjøre/se/kjøpe/prøve i Buenos Aires, og at jeg egentlig begynte å få det litt travelt. I alle turistguider over Buenos Aires vil du finne Boca, et barrio i Bs.As., som et sted å besøke. Det er kjent for 1) fargerike bygninger, 2) tango, 3) masse turister og 4) es muy peligroso (det er veldig farlig). Jeg avtalte med Christian og Andy å møtes for å ta turen i dag, så vi tok taxi inn i "El Caminito" som er det relativt lille turistområdet i Boca. Det er faktisk ganske kult, men turismen har tatt helt overhånd. Vi tok noen bilder, så på suvenirer, ble tilbudt å ta bilder sammen med tangodansere eller stappe hodene våre inn i hull i sånne pappgreier så ansiktene våre så ut som de satt på tangodansere. Jättekul. Men så begynte det å regne. Hva nå da?

I går hadde jeg lest en artikkel om såkalte "Bodegones", tradisjonsrike immigrantrestauranter og -kafeer som i motsetning til de fasjonable turistrestaurantene i Palermo skulle beholde det "autentiske Buenos Aires-preget". En av disse lå i Boca, og het "El Obrero", og jeg overtalte gutta til å spise lunsj der. Den lå en 8-10 kvartaler unna El Caminito, og tenkte som så at det var midt på lyse dagen og vi var flere, og det var sikkert ikke så farlig som reiseguiden sier, så vi bestemte oss for å gå. Big mistake. Huge. Etter bare et par kvartaler begynte vi å ane at dette ikke var et nabolag man ville være alene i på natterstid. Et kvartal lenger ned skjønte vi at det var et nabolag man ikke ville være alene i uansett tid på døgnet. Falleferdige bygninger, søppel, urinstank, løshunder i hopetall, møkkete barn i slitte klær spilte fotball med flasker, noen av mennene i gata så på oss som om vi var helt idioter (noe vi var), andre ropte etter oss eller hvisket seg i mellom, og Andy var sikker på at en gjeng hadde begynt å følge etter oss. Dette var ikke et nabolag man ville være i. Punktum. Vi begynte å se oss om etter taxi, men det var ingen biler i gata. Vi fortsatte med modige skritt og prøvde å overbevise oss selv om at så lenge vi så målbevisste og selvsikre ut var det ikke noe stress, men vi visste alle tre at selv med kameraene godt gjemt i sekkene lyste det bortkomne turister av oss. Akkurat da vi begynte å bli skikkelig redde ser vi en væpnet politimann som kommer gående mot oss: "Ustedes no pueden andar por acá, es muy muy peligroso". Ååååja, på ordentlig ja! Og som en reddende engel ut av det grå, kommer en ledig taxi rundt hjørnet som politimannen vinker inn til oss! Lettet over å ha få beholdt alle sakene våre og livet ber vi om å bli kjørt til denne restauranten, som ligger i et litt bedre område. Flere hadde tydeligvis lest samme artikkel som meg, og restauranten var stappfull av turister. På veggen hang det fotballskjerf fra omtrent alle verdens nasjoner, deriblant et Moss- og et Vålerengaskjerf, samt en RBK-vimpel. So much for det "autentiske Buenos Aires-preget". Maten var helt OK, og kelneren prøvde å svindle oss for 15 pesos. Sååeh. Ikke den mest vellykkede sightseeingen kanskje. Men jeg fikk hvertfall sett El Caminito:

Iguazu

Jeg er nå hjemme fra min langhelg i Iguazu, og er skikkelig godsliten. Og solbrent. Og forkjøla, igjen. La meg først gjøre meg ferdig med survinga over bussturen, så jeg kan gå videre til å forklare hvor eksepsjonelt bra denne turen har vært. 
Estimert kjøretid Buenos Aires - Iguazu: 18 timer. Reell kjøretid: 19,5 timer. 
Estimert kjøretid Iguazu - Buenos Aires: 19 timer (why?). Reell kjøretid: 21,5 timer.
Antall måltider lovet ombord hver vei: 2. Antall måltid servert ombord: 1. 
Lukt på toalettet etter 18 timer kjøring: ubeskrivelig.
Aircondition ombord: Ja, til de (minus-)grader.


MEN! Etter å ha frosset seg gjennom natten kom vi frem til vårt fantastiske hostell, Hostell Inn Iguazu. Basseng, poolbar, frokost inkludert, bagasjeoppbevaring, rom med aircondition, fellesrom med gratis WiFi, biljard, pingpong og videorom, delt dusj på rom + fellesdusjer i hovedbygningen. Ikke verst. Vi var også heldige nok til å overvære en av ukens beste temakvelder: buffet + tangoshow, 40 pesos (under 60 kroner). Og alt dette for 60 pesos per natt. OK+. Jeg og mitt reisefølge, dvs. norske Christian, sørkoreansk-amerikanske Andy, og amerikanske Caitie, var slitne men veldig fornøyde.


Ettersom vi kom frem ganske tidlig på søndag hadde vi store deler av dagen til å utforske. Caitie, som har amerikansk statsborgerskap og som ikke hadde søkt visum til Brasil fikk dessverre ikke vært med på halvdagsturen som vi andre bestemte oss for å gjøre. Av og til straffer det seg å være amerikaner: ikke bare må de ha visum overalt, men de må også betale uhørte summer for å komme inn i mange land, spesielt i Sør-Amerika. (Strengt tatt med rette - reisende fra disse landene må betale for å komme inn i USA).


Dermed dro jeg, Christian og Andy til Brazil. Bussen dit gikk flere ganger om dagen og stoppet rett utenfor hostellet. Da vi kom frem til Foz do Iguaçu ble vi møtt av et svært turistanlegg med en gigantkø som tok oss 1 time og 20 min å komme gjennom. Litt nedtur. Men da vi busset rundt en sving og fikk vårt første møte med fossene var alt glemt. Natur kan være imponerende. Bare synd den brasilianske siden har latt turistattraksjonen ta over i litt for stor grad. Etter to timer med ivrig knipsing dro vi tilbake til hostellet, dusjet, slappet av og dro ut til en av de beste middagene jeg har hatt på lenge: El Quincho del Tio Querido er virkelig å anbefale om du skal spise ute i Puerto Iguazu. Gode og mette fant vi sengene relativt tidlig for å få mest mulig ut av mandagen.


Mandag morgen var vi på veien i 9-tida. Bussen fra hostellet til argentinsk side av fossene går hvert 20. minutt og turen dit tar under kvarteret. Vi kjøpte en pakkeavtale med buss frem og tilbake og to båtturer, alt for 140 pesos om jeg husker riktig (under 200 kroner). Og om den brasilianske siden ikke nådde helt opp til forhåpningene, så gjorde den argentinske siden det og mere til. For en helt fantastisk opplevelse. Parken var nydelig og full av stier og ruter man kunne gå for å beskue vidunderet fra alle mulige vinkler. Iguazu består av 275 større og mindre fosser over 2,7 kilometer, så man bør minst beregne en dag. Om man blir sliten av gåingen er det et lite tog som kan frakte deg rundt i parken. Parken er veldig gjennomført og det er bygget stier/broer som er enkle å gå på uten at man mister følelsen av å være i jungelen.  I tillegg har de forskjellige attraksjoner, som rappellering og taubane, helikoptertur og båtturer. Vi var med på en rolig båttur ned elva med guide som fortalte litt om historien og dyrelivet i Iguazu. Etterpå var vi med på en action-båttur hvor man måtte pakke ned alt man ville holde tørt og en speedboat kjørte oss helt opp i to av de største fossene til hylende deltakeres store glede. Vi brukte over 6 timer i parken, og kunne gjerne brukt mer.

Så, selv om jeg vil anbefale alle som har råd til det å ta fly istedenfor buss, vil jeg absolutt anbefale alle som er i noenlunde nærhet å ta turen til Iguazu. En opplevelse jeg vil huske for livet. Her følger noen bilder, selv om bilder aldri vil klare å gjengi hvor majestetisk det var.

Utsikt fra brasiliansk side.

Utsikt fra brasiliansk side.

La garganta del diablo. Utsikt fra argentinsk side.

Double Rainbow

Hengekøyeliv ved bassengkanten.

Hostell Inn - vårt hjem i to dager.

Helgeplaner

Nå er første uka med skole unnagjort, så nå setter jeg ut på første backpacking-eventyr! Billettene er bestilt, hostellet booket, og ferden går til Puerto Iguazu. Las Cataratas de Iguazu (fossefallene i Iguazu) ligger på grensen til Brazil, og er etter sigende helt fantastiske. Man kan dra på ekskursjoner med og uten guide på både argentinsk og brasiliansk side, noe jeg planlegger å gjøre. Jeg har planlagt denne turen ganske lenge, men håpet å finne noen å reise sammen med. Ettersom jeg har en 17 år gammel survete brasilianer og ei 40 år gammel amerikansk dame i klassen var det ikke mye å hente der, så jeg hang opp en lapp på skolen. På den fikk jeg respons av Andy fra Nord-Korea og Caitie fra USA, pluss at han ene nordmannen jeg møtte på konserten ville bli med, så nå er vi 4. Kjekt å ha selskap på en 18 timer lang busstur! Dette blir bra, bare jeg får pakket. Så.. Til verks!

Hvilken dag er det i dag?

Jeg er på min 4. dag i Buenos Aires.
Dag 1 var slappe-av-og-nullstille-jetlag-dag.
Dag 2 var komme-i-gang-dag.
Dag 3 var gå-til-du-har-vondt-i-føttene-og-ta-bilder-dag.
Dag 4, i dag, har vært gjøre-ting-som-må-gjøres-dag.

Blant ting som måtte gjøres var:
- Ta en kopi av passet for å ha med seg rundt omkring. Å bli frastjålet passet er ikke ønskelig, da man kan risikere å måtte forlenge ferien med noen uker for egen regning. Man må ha med seg kopi av passet når man er ute og tusler fordi man mange steder må vise legitimasjon når man betaler med visa, og norske førerkort og bankkort med bilde no vale.
- Registrere meg for Herräng 2011, det blir riktig så fantastisk, herrejemini jeg gleder meg. To hele uker i lindy hop-land.
- Gjøre lekser for skolen her.
- Skrive oppgave for NTNU.
- Undersøke priser og prøve å finne billetter til turen til Iguazu. Jeg har fått med meg minst ett reisefølge! Hurra! Så får vi se om det dukker opp noen i morgen, har hengt opp plakat på skolen der jeg nærmest trygler folk om å bli med. Fingers crossed.
- Undersøke hvor i denne gigantbyen det lønner seg å dra for å shoppe. Det finnes ingen H&M her, ingen Top Shop, ingen Bershka, ingen Stradivarius. Men jeg skal vel klare å bruke opp noen kroner for det om.
- Trene. Jeg var ute og jogga en times tid, og el aire i Buenos Aires - no es bueno. Men jeg overlevde, selv i 24 varmegrader og forurensning.

I morgen er jeg klar for dag 5: gjøre-ting-jeg-ikke-burde-gjøre-dagen, altså shopping og middag på restaurant. Haha, ja, forresten. iFail. Jeg hadde glemt at jeg bare hadde bestilt seng hos vertsfamilie med frokost, altså ikke middag, så middagene mine til nå har bestått av frokostblanding. I dag avanserte jeg litt og spiste en stor lunsj i 2-tida på en buffet (som heter "Comida para llevar"- direkte oversatt: "Mat til å ta med") som ligger like ved skolen, så middag i dag har ikke vært nødvendig. Men i morgen skal jeg på kjøttjakt!

Nå er det dusj og seng, men slenger med noen relativt vilkårlig utvalgte bilder fra byvandringen i går:

 Politikk. Meninger. Demonstrasjoner. Folk som bryr seg. Det merkes.

Obelisken i sentrum. Ikke så fantastisk.

Oppgangen fra metroen til Plaza Italia.

Botanisk hage. Ikke særlig fantastisk, men noen få fine statuer. Som denne.

Og denne.

Monumento a los españoles.

Svær blomst i metall, vann, solnedgang, et kamera og en hobbyfotograf. Voilá.

Universidad de Buenos Aires, jusfakultetet.

Trafikk. Eksos. Biler. Mange biler. Kjør først, tut, se deg for etterpå.

Nydelig liten kirke.

Disse bildene og flere ligger også på facebook. Jeg kommer til å legge ut mesteparten der, mye enklere.

Buenas noches :)

Vel fremme

Linn hops the Atlantic! 13,5 timer på fly anbefales ikke, men jeg hadde et godt utvalg av filmer, en fantastisk utsikt over Paris etter avgang fra Charles de Gaulle og en nydelig soloppgang over skyene i det vi fløy over Brasil. En potensielt horribel flytur ble faktisk en ganske så hyggelig opplevelse. Jeg tror til og med jeg fikk 3-4 timer med søvn der oppe. Lenger ned kan du se noen av bildene tatt på reisen hit.

Sydenfølelsen kom umiddelbart. Med den usannsynlig store sekken på ryggen (som etter 13,5 time i sittende stilling virket mye tyngre, jeg var sikkert et artig syn), fant jeg sjåføren min. Han så ut akkurat slik jeg alltid har forestilt meg søte, gamle, søramerikanske menn. Sammen tuslet vi ut i sola og bort til bilen mens han "ooo"et og "aaa"et til at jeg hadde reist et helt døgn og at jeg kom fra ca andre siden av jorda. Varmen og lukten av storby var litt overveldende, så det passet egentlig helt greit at den hyggelige sjåføren snakket mer med mannen på radio enn med meg.

Vel fremme i det fine nabolaget hvor min vertsmor - Alicia - bor, ble jeg møtt av henne og det yngste barnebarnet hennes. Søteste lille jenta, Valentina. 3 år, mørke krøller, brune øyne. Helt nydelig. Synd jeg skremte vettet av henne med sekk på ryggen, sekk på magen, veske på skuldra og ustø spansk. Hun sa ikke et ord mens jeg var i rommet. Men Alicia er veldig hyggelig og skravler betydelig mer, og etter at jeg hadde slappet av noen timer viste hun meg rundt i nabolaget. Det hele virker relativt oversiktlig, men Buenos Aires er en Storby, så hvis jeg skal noe sted skriver hun alltid ned for meg hvordan jeg skal komme meg dit.

Det offentlige undergrunnstransportsystemet (wow, langt ord) her heter Subte, og er billig, effektivt og lett å forstå seg på. 20 minutter unna med Subte ligger skolen, like ved Plaza de Mayo. I dag skulle jeg møte opp klokka 8 for nivåevaluering. Jeg kom nesten for sent, jetlag-Linn har i tillegg blitt forkjøla, og hadde sååå lyst til å sove litt lenger i dag. Men jeg rakk det, og ble plassert i nivå C1, som jeg ærlig talt trodde lå hakket over mine kunnskaper. Etter de to første timene i dag tror jeg fortsatt det. Men det går bra! Dette nivået dreier seg mest om praktisk bruk av grammatikk i diskusjon, akkurat det jeg trenger til eksamen. Som forventet er lærerne hyggelige, hjelpsomme og flinke pedagoger, så jeg har trua.

Som nevnt har jeg blitt forkjøla, jeg begynner å ane et mønster: hurtige klimaforandringer og min kropp no funciona bien. Nesen renner og halsen er sår, om jeg har feber aner jeg ikke, men jeg var innom apoteket i sted og kom over noe genialt som jeg håper fungerer: en liten, søt pakke med te som kombinerer aspirin og c-vitaminer. Med sitronsmak. Omnomnom.

Også som forventet kommer det til å foregå en hel del organisert eller anbefalt av skolen utenom undervisningen, og det begynte i kveld med perkusjonkonsert: 17 trommeslagere på utendørsscene i fri utfoldelse (siste halvdel akkompagnert av bassist); et publikum på oppunder 1000 personer i denne relativt lille bakgården; litersglass med øl til 25 pesos (35 kroner, som er dyrt til øl i Argentina å være); og en mildt sagt liberal holdning til marijuana. Man kunne lukte hasjen, se den i dansebevegelsene og blikkene, og i køen for å komme inn ble vi tilbudt kjeks "especiales". No gracias. Jeg møtte noen nordmenn i køen som studerer her et semester, noen av de blir kanskje med til Iguazú i helgen. Det er kult. Yay.

Charles de Gaulle, Paris. 4 timer med dødtid. Ta bildet av taket? Jah.

Ta bildet av doen? Jadda.

God morgen, Sør-Amerika!

Er det flere enn meg som hører åpningsmelodien til Løvenes Konge i hodet når man ser dette bildet?

Takk og lov for vindusplass på denne flyvningen.

Takk. Og. Lov.

Bilder av Buenos Aires kommer. Lover. Sightseeing i morgen. Wow, langt innlegg. Resultat av mange inntrykk, skulle ønske jeg kunne streame video direkte fra hjernen min, det er så mye å se, så mange detaljer og nyanser, fullstendig forskjellig fra det jeg er vant til. Fikk utdelt kart og et hefte med informasjon om byen i dag - om jeg vil kan jeg være travelt opptatt de neste tre ukene og fortsatt ikke få med meg alt. Gleder meg til å oppdage mer av Buenos Aires! Men, nuh er det dusj og natta. Buenas noches!