IMITI

Da er UKA-11 over. Norges største kulturfestival har sust forbi like rundt ørene på meg, 25 dager med høy- og lavkultur i store monn. Jeg deltok på noe av det, og må si det har vært litt skuffende i år. Litt fordi jeg har vært opptatt og blakk, og har måttet velge bort en del ting. Men også litt fordi revyen var bare så som så, og fordi det var kun tre artister jeg kunne tenke meg å se, og fordi jeg bare dro for å se to av dem.

Det startet med et smell på promenadekonserten med Samfundets flere interne kor og orkester. Musikk fra Harry Potter, Løvenes Konge, Star Wars, Ringenes Herre, de store komponistene og andre godsaker, etterfulgt av åpningsfyrverkeriet og avduking av UKA-navnet: IMITI. UKA-navnet skal fungere på flere nivåer og reflektere kulturfestivalens og revyens innhold. Mnjæ. Programmet var allerede sluppet og billetter utsolgt, ytterst få av de til meg. David Guetta sier du? 600 kroner for å se en DJ spille sanger som andre synger? Ellers takk. Jeg kunne tenkt meg å se Robyn. Og Sivert Høyem. Men jeg måtte prioritere, og jeg er ganske fornøyd.

Melissa Horn var nydelig, som alltid. For et vakkert menneske, et musikalsk og poetisk talent. Er det musikk for halvtomme vinglass og tårer i øya? Ja. Men det er greit. Arve Tellefsen og Jørgen Larsen i Nidarosdomen var også en spesiell opplevelse. Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen var jo morsomme, men teltet i Dødens Dal egner seg ikke for den type show, vi med ståbillett til 250,- måtte stå på tå hele forestillingen for å se toppen av hodene deres på skjermene. Revyen var som sagt skuffende, men jeg hadde godt selskap, med lillesøsterbesøk og gulrotkake i en matboks på fanget, så det var penga verdt læll. To år til neste UKA!

Takk for sist!

Wow. Lang pause. Et halvt år siden sist. Litt godt å være tilbake i redigeringsvinduet faktisk. Her er det jeg som er sjefen. Her kan jeg være survete og barnslig, snakke om akkurat hva jeg vil når jeg vil, og uten å skrive et veiledningsnotat med utgangspunkt i læreplanmål først. Jeg er nemlig lærerstudent i praksis for tida. Jeg har tilbragt 6 uker på en ungdomsskole i Trondheim og prøvd å lære bort engelsk og spansk til 8. og 9. klassinger. Det er ikke bare-bare. Det har vært oppturer og nedturer, frustrasjon og glede, kaffe og snus og fisherman's friend, drittunger og dumme voksne, papirstopp i printere og vedlikeholdsarbeid. Jeg har hatt dager der jeg er latterlig fornøyd med meg selv og yrkesvalget mitt, og dager der jeg har vært bare noen få tastetrykk unna å tømme mastercardet på en enveis flybillett til andre siden av kloden (som ifølge www.antipodr.com er et øde sted i Sørishavet, midt imellom New Zealand og Antarktis).

Men jeg har lært så mye! Selv om jeg ikke vet helt sikkert hva jeg har lært enda. Det har vært så mye å gjøre, så mange tanker i hodet, så mange læreplanmål og oppgaveark, veiledningstimer og teammøter, og fagdidaktikkoppgaver og pensumbøker, at jeg har ikke rukket å reflektere. Jeg kommer nok til å savne å være i klasserommet med favorittklassen så fort jeg har pakket ned våre midlertidige arbeidsplasser på boklageret. Men jeg har bare én uke igjen som lærerlinn før jeg skal få være student igjen. Det skal bli så deilig. Én ting er å være lærer, en annen ting er å være student, og noe helt annet og mye verre er å være begge deler, i tillegg til deltidsarbeidende, trenende, sosial kjæreste og venninne. Jeg gleder meg til lange kaffepauser på Dragvoll, felleslunsj og -middag i kantina, kampen om den beste lesesalplassen om morgenen og lukten av klementiner. Snart advent. Snart eksamen. Snart jul. Snart hjem. Snart Stockholm og Snowball. Veldig snart natta.

Bloggelinn er kanskje tilbake, kanskje ikke. Jeg tror både lærerlinn og studentlinn har mer å fortelle.