Eksamensnerver, del I

Eksamen... Tre små stavelser. Et grusomt ord. Hvor sykt er det ikke at en i løpet av flere måneder sliter seg gjennom pensum og forelesninger, gjør oppgaver, går til gruppeundervisning, prøver å suge til seg mest mulig kunnskap, og mot slutten av semesteret nærmest gir avkall på både et sosialt liv og søvn, for å kunne prestere én eneste dag? Det er ganske sykt faktisk.

Gjennom hele dette semesteret har jeg ikke fått en eneste karakter. På oppgavene vi har gjort har vi fått kun godkjent/ikke godkjent. Vi har ikke fått noen pekepinn på hvordan vi ligger ann karaktermessig, ingen hint om hvordan vi kan forvente å gjøre det på eksamen. Vi fumler egentlig litt i blinde, og som førsteårsstudenter aner vi ikke hva slags vanskelighetsgrad vi kan forvente oss. Én dag, én mulighet, én karakter. Er det rart nervene begynner å komme krypende? Jeg har heldigvis holdt nogenlunde tritt med pensumlesingen gjennom semesteret, men jeg har fortsatt en stor jobb å gjøre fremover. Jeg aner bare ikke hvor jeg skal begynne.

Heldigvis er jeg ikke en av de psycho-smarte-smartingene på Gløshaugen, enkelte av de har innført 12-timersdager i eksamenslesetiden. 8 til 8, her skal det jobbes! Jeg har hørt om folk som sover på skolen. Gløshaugen er en helt annen verden enn Dragvoll, selv om lesesalene begynner å fylles opp på Dragvoll om dagen også (selv om jeg foreløpig ikke har sett noen med sovepose). I morgen skal jeg finne meg en plass på lesesalen selv, og faktisk lese. Jeg lover.

Ellers så jeg Funny People i dag. Den var funny.