... og d'er ein som eg kjenner - det er november.
Det er kaldt i Trondheim, under minus. Det er glatt på gamle bybro, og jeg kan skli over nesten hele i de nye, fine, varme, men farlig glatte vinterskoene mine. Det er snart eksamenstid, og lektorgjengen er tilbake på Dragvoll. Det er klementiner i butikkene stappfulle av C-vitamin, og jeg begynner å kjenne mangelen på vitamin D. Det er snart advent. Det er snart jul! Ja, det er tidlig, men jeg har allerede begynt å glede meg. Mamma bestilte hjemreisebilletten min her om dagen, 20. desember kommer jeg hjem! Bare noen semesteroppgaver, kunnskapsprøver og eksamener først, men det går så fint atteh. Tror jeg. Ellers har jeg så smått begynt å fundere på hva jeg ønsker meg til jul, og kommet på en god del i tillegg til det vanlige med verdensfred og viljestyrke og selvdisiplin og så beintetter and so on:
... Kronasjer. Jeg er fortsatt fattig student, penger er bare kjedelig når du ikke har noen.
... Sparkesykkel! Ja, helt sant, jeg ønsker meg en ordentlig sparkesykkel!
... Skinnvotter. Type sånne.
... Påfyll av favorittparfymen: The Beat av Burberry.
... Neglelakk, gjerne mørkebrun eller rød.
... Baby foot. Fåes kjøpt på Vita og utvalgte apotek. Jeg vil ha baby føtter!
... Nye puter. Mine er en god del flatere og tyngre enn de en gang var.
... Pierre Robert sports-BH (medium). Finnes på Rema1000.
... Romslig, fargerik ullgenser, noe á la denne.
...
Friday, 11 November 2011
Saturday, 5 November 2011
Overstått første praksis
Jeg brukte 3 timer på kjøkkenet på torsdag. Jeg skulle bake muffins for første gang, og hadde bestemt meg for å gjøre det ordentlig, ikke noe Toro 1-2-3 her i gården, håh neidu. Jeg fant oppskriften med høyest innhold av smør og sukker og satte i gang. Takk og lov var jeg hjemme alene så ingen fikk se slagmarken som lå igjen på kjøkkenet. Etter tre runder i ovnen lå over 40 nybakte skogsbærmuffins i boksen (okei, 38 da. Kanskje 37. Jeg måtte jo smake). Hvorfor slik baketrang, spør du?
Siste dag i praksis i går. Lærerlinn sier takk for seg for denne gang. 6 uker med undervisning i 8. og 9. trinn har gått latterlig fort og smertefullt sakte på samme tid. I går hadde jeg siste time med favorittklassen, fantastiske 8d. For en gjeng. På torsdag hadde de fremføring, deres første ordentlige presentasjon av en selvskrevet tekst, og de gjorde det så bra! 3 var laveste karakter, og jeg fikk dele ut to 6ere. Herlig! Så i dag skulle vi bare kose oss. Vi så Monty Pythons Ministry of Silly Walks, spilte hangman, spiste muffins og de skrev vurderinger av meg. Jeg fikk så mye ros at jeg rødmer bare av å tenke på det. En rett og slett herlig gjeng som jeg kommer til å savne.
Nå er det skikkelig helg før jeg skal tilbake til Dragvoll og være fulltidsstudent. Trening, avslapning og kreativ utfoldelse står på planen. God helg!
Siste dag i praksis i går. Lærerlinn sier takk for seg for denne gang. 6 uker med undervisning i 8. og 9. trinn har gått latterlig fort og smertefullt sakte på samme tid. I går hadde jeg siste time med favorittklassen, fantastiske 8d. For en gjeng. På torsdag hadde de fremføring, deres første ordentlige presentasjon av en selvskrevet tekst, og de gjorde det så bra! 3 var laveste karakter, og jeg fikk dele ut to 6ere. Herlig! Så i dag skulle vi bare kose oss. Vi så Monty Pythons Ministry of Silly Walks, spilte hangman, spiste muffins og de skrev vurderinger av meg. Jeg fikk så mye ros at jeg rødmer bare av å tenke på det. En rett og slett herlig gjeng som jeg kommer til å savne.
Nå er det skikkelig helg før jeg skal tilbake til Dragvoll og være fulltidsstudent. Trening, avslapning og kreativ utfoldelse står på planen. God helg!
Monday, 31 October 2011
IMITI
Da er UKA-11 over. Norges største kulturfestival har sust forbi like rundt ørene på meg, 25 dager med høy- og lavkultur i store monn. Jeg deltok på noe av det, og må si det har vært litt skuffende i år. Litt fordi jeg har vært opptatt og blakk, og har måttet velge bort en del ting. Men også litt fordi revyen var bare så som så, og fordi det var kun tre artister jeg kunne tenke meg å se, og fordi jeg bare dro for å se to av dem.
Det startet med et smell på promenadekonserten med Samfundets flere interne kor og orkester. Musikk fra Harry Potter, Løvenes Konge, Star Wars, Ringenes Herre, de store komponistene og andre godsaker, etterfulgt av åpningsfyrverkeriet og avduking av UKA-navnet: IMITI. UKA-navnet skal fungere på flere nivåer og reflektere kulturfestivalens og revyens innhold. Mnjæ. Programmet var allerede sluppet og billetter utsolgt, ytterst få av de til meg. David Guetta sier du? 600 kroner for å se en DJ spille sanger som andre synger? Ellers takk. Jeg kunne tenkt meg å se Robyn. Og Sivert Høyem. Men jeg måtte prioritere, og jeg er ganske fornøyd.
Melissa Horn var nydelig, som alltid. For et vakkert menneske, et musikalsk og poetisk talent. Er det musikk for halvtomme vinglass og tårer i øya? Ja. Men det er greit. Arve Tellefsen og Jørgen Larsen i Nidarosdomen var også en spesiell opplevelse. Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen var jo morsomme, men teltet i Dødens Dal egner seg ikke for den type show, vi med ståbillett til 250,- måtte stå på tå hele forestillingen for å se toppen av hodene deres på skjermene. Revyen var som sagt skuffende, men jeg hadde godt selskap, med lillesøsterbesøk og gulrotkake i en matboks på fanget, så det var penga verdt læll. To år til neste UKA!
Det startet med et smell på promenadekonserten med Samfundets flere interne kor og orkester. Musikk fra Harry Potter, Løvenes Konge, Star Wars, Ringenes Herre, de store komponistene og andre godsaker, etterfulgt av åpningsfyrverkeriet og avduking av UKA-navnet: IMITI. UKA-navnet skal fungere på flere nivåer og reflektere kulturfestivalens og revyens innhold. Mnjæ. Programmet var allerede sluppet og billetter utsolgt, ytterst få av de til meg. David Guetta sier du? 600 kroner for å se en DJ spille sanger som andre synger? Ellers takk. Jeg kunne tenkt meg å se Robyn. Og Sivert Høyem. Men jeg måtte prioritere, og jeg er ganske fornøyd.
Melissa Horn var nydelig, som alltid. For et vakkert menneske, et musikalsk og poetisk talent. Er det musikk for halvtomme vinglass og tårer i øya? Ja. Men det er greit. Arve Tellefsen og Jørgen Larsen i Nidarosdomen var også en spesiell opplevelse. Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen var jo morsomme, men teltet i Dødens Dal egner seg ikke for den type show, vi med ståbillett til 250,- måtte stå på tå hele forestillingen for å se toppen av hodene deres på skjermene. Revyen var som sagt skuffende, men jeg hadde godt selskap, med lillesøsterbesøk og gulrotkake i en matboks på fanget, så det var penga verdt læll. To år til neste UKA!
Sunday, 30 October 2011
Takk for sist!
Wow. Lang pause. Et halvt år siden sist. Litt godt å være tilbake i redigeringsvinduet faktisk. Her er det jeg som er sjefen. Her kan jeg være survete og barnslig, snakke om akkurat hva jeg vil når jeg vil, og uten å skrive et veiledningsnotat med utgangspunkt i læreplanmål først. Jeg er nemlig lærerstudent i praksis for tida. Jeg har tilbragt 6 uker på en ungdomsskole i Trondheim og prøvd å lære bort engelsk og spansk til 8. og 9. klassinger. Det er ikke bare-bare. Det har vært oppturer og nedturer, frustrasjon og glede, kaffe og snus og fisherman's friend, drittunger og dumme voksne, papirstopp i printere og vedlikeholdsarbeid. Jeg har hatt dager der jeg er latterlig fornøyd med meg selv og yrkesvalget mitt, og dager der jeg har vært bare noen få tastetrykk unna å tømme mastercardet på en enveis flybillett til andre siden av kloden (som ifølge www.antipodr.com er et øde sted i Sørishavet, midt imellom New Zealand og Antarktis).
Men jeg har lært så mye! Selv om jeg ikke vet helt sikkert hva jeg har lært enda. Det har vært så mye å gjøre, så mange tanker i hodet, så mange læreplanmål og oppgaveark, veiledningstimer og teammøter, og fagdidaktikkoppgaver og pensumbøker, at jeg har ikke rukket å reflektere. Jeg kommer nok til å savne å være i klasserommet med favorittklassen så fort jeg har pakket ned våre midlertidige arbeidsplasser på boklageret. Men jeg har bare én uke igjen som lærerlinn før jeg skal få være student igjen. Det skal bli så deilig. Én ting er å være lærer, en annen ting er å være student, og noe helt annet og mye verre er å være begge deler, i tillegg til deltidsarbeidende, trenende, sosial kjæreste og venninne. Jeg gleder meg til lange kaffepauser på Dragvoll, felleslunsj og -middag i kantina, kampen om den beste lesesalplassen om morgenen og lukten av klementiner. Snart advent. Snart eksamen. Snart jul. Snart hjem. Snart Stockholm og Snowball. Veldig snart natta.
Bloggelinn er kanskje tilbake, kanskje ikke. Jeg tror både lærerlinn og studentlinn har mer å fortelle.
Men jeg har lært så mye! Selv om jeg ikke vet helt sikkert hva jeg har lært enda. Det har vært så mye å gjøre, så mange tanker i hodet, så mange læreplanmål og oppgaveark, veiledningstimer og teammøter, og fagdidaktikkoppgaver og pensumbøker, at jeg har ikke rukket å reflektere. Jeg kommer nok til å savne å være i klasserommet med favorittklassen så fort jeg har pakket ned våre midlertidige arbeidsplasser på boklageret. Men jeg har bare én uke igjen som lærerlinn før jeg skal få være student igjen. Det skal bli så deilig. Én ting er å være lærer, en annen ting er å være student, og noe helt annet og mye verre er å være begge deler, i tillegg til deltidsarbeidende, trenende, sosial kjæreste og venninne. Jeg gleder meg til lange kaffepauser på Dragvoll, felleslunsj og -middag i kantina, kampen om den beste lesesalplassen om morgenen og lukten av klementiner. Snart advent. Snart eksamen. Snart jul. Snart hjem. Snart Stockholm og Snowball. Veldig snart natta.
Bloggelinn er kanskje tilbake, kanskje ikke. Jeg tror både lærerlinn og studentlinn har mer å fortelle.
Wednesday, 4 May 2011
Tilbake i Barteby
..., Mustasjmetropolen, eller Snurrebart City, om du vil.
La meg bare begynne med å si: Jeg er ingen blogger. Ikke når det ikke skjer noe ekstraordinært, og det gjør det ikke så ofte, og da føler jeg intet tvingende behov til å fortelle om hva jeg synes om verdensproblemene eller hva jeg har spist. Som forøvrig har bestått mye i sjokolade i det siste. Nok om det. Det har ikke skjedd så mye spennende, i alle fall virker det ikke sånn når man vender tilbake til Dragvoll-livet etter en måned i Latin-Amerika. Den siste uka i El Nuevo Mundo fortonet seg ganske rolig, jeg pleiet solbrentheten i Punta del Este og fløy tilbake til et siste døgn i Buenos Aires hvor det var en folkefest uten like. Etter påfølgende stresspakking tok jeg fatt på den over et døgn lange reisen hjem. Det var en sliten, men fornøyd Linn som kom hjem til kjæreste, venner og deiligheten sent en kveld i slutten av mars. En fantastisk tur som jeg føler jeg fikk mye ut av, selv om jeg føler jeg har mye igjen å se i Buenos Aires, for ikke å nevne i Sør-Amerika. men jeg har nå vært hjemme igjen i over en måned og når jeg tenker meg om har det faktisk skjedd en del som er verdt å rapportere om siden hjemkomsten:
- To lindy hop workshops har funnet sted i Trondheim: VSN (Vintage Spring Night) og ALF (Another Lindy hop Festival) - gøy, hyggelig og frustrerende.
- Charlie and the Charleston Chicks har hatt show på Ricks og ALF, (video ligger nå på facebook) - slitsomt, men gøy og lærerikt.
- Søsterbesøk i påsken - søstrene Nybakk spiste seg gjennom påska til den store gullmedaljen, intet negativt å melde foruten et litt for velutviklet konkurranseinstinkt hos yngstefrøken i yatzi og kortspill.
- En eksamen er overstått og bestått - utenlandsoppholdet lønnet seg og jeg kan stolt vise til en A i muntlig spansk.
- Lesesalen er atter en gang blitt konvertert til home away from home. Dette er siste uke med forelesninger, og jeg kan snart vie all min tid til side opp og side ned med litteraturhistorie, spansk historie og grammatikk. Oh Joy.
- Våren har kommet til Trondheim. Og dratt igjen. Og kommet tilbake. Og atter forlatt oss. Trondheim, nå holder det, skjerpings!
- Russen er løs. Faen.
- Mobilen min har tatt kvelden, det viser seg at touchteknologi ikke er så praktisk når berøringsskjermen innbiller seg at den er 1,5 cm. lenger til venstre enn den egentlig er og kalibreringsprogrammet ikke fungerer. LG var en gang forkortelse for "lite godt", 'nough said. Men frykt ei, jeg har fått låne en klassisk (les: utdatert) klapptelefon av merket Nokia mens min er til reparasjon, og er strålende fornøyd med den. Den har Sudoku og Snake.
- Barcelonaturen nærmer seg med stormskritt og gurimalla som jeg gleder meg! Jeg drar hjem på mandag og til favorittbyen på tirsdag, det blir stas.
- Radioresepsjonen er tilbake på P3, der de hører hjemme, og podcastene ligger i kø på iPoden, herlig.
- Jeg har begynt å lese El Juego del Àngel av Carlos Ruíz Zafón, oppfølgeren til La Sombra del Viento (Vindens Skygge), og det gjør vondt i sjela hver gang jeg må legge den fra meg til fordel for kompendiet i SPA1301. Gleder meg til sommer og skjønnlitteratur av eget valg på leselista.
Ellers kan jeg rapportere om generelt god stemning i Carl Johans gate 6.
La meg bare begynne med å si: Jeg er ingen blogger. Ikke når det ikke skjer noe ekstraordinært, og det gjør det ikke så ofte, og da føler jeg intet tvingende behov til å fortelle om hva jeg synes om verdensproblemene eller hva jeg har spist. Som forøvrig har bestått mye i sjokolade i det siste. Nok om det. Det har ikke skjedd så mye spennende, i alle fall virker det ikke sånn når man vender tilbake til Dragvoll-livet etter en måned i Latin-Amerika. Den siste uka i El Nuevo Mundo fortonet seg ganske rolig, jeg pleiet solbrentheten i Punta del Este og fløy tilbake til et siste døgn i Buenos Aires hvor det var en folkefest uten like. Etter påfølgende stresspakking tok jeg fatt på den over et døgn lange reisen hjem. Det var en sliten, men fornøyd Linn som kom hjem til kjæreste, venner og deiligheten sent en kveld i slutten av mars. En fantastisk tur som jeg føler jeg fikk mye ut av, selv om jeg føler jeg har mye igjen å se i Buenos Aires, for ikke å nevne i Sør-Amerika. men jeg har nå vært hjemme igjen i over en måned og når jeg tenker meg om har det faktisk skjedd en del som er verdt å rapportere om siden hjemkomsten:
- To lindy hop workshops har funnet sted i Trondheim: VSN (Vintage Spring Night) og ALF (Another Lindy hop Festival) - gøy, hyggelig og frustrerende.
- Charlie and the Charleston Chicks har hatt show på Ricks og ALF, (video ligger nå på facebook) - slitsomt, men gøy og lærerikt.
- Søsterbesøk i påsken - søstrene Nybakk spiste seg gjennom påska til den store gullmedaljen, intet negativt å melde foruten et litt for velutviklet konkurranseinstinkt hos yngstefrøken i yatzi og kortspill.
- En eksamen er overstått og bestått - utenlandsoppholdet lønnet seg og jeg kan stolt vise til en A i muntlig spansk.
- Lesesalen er atter en gang blitt konvertert til home away from home. Dette er siste uke med forelesninger, og jeg kan snart vie all min tid til side opp og side ned med litteraturhistorie, spansk historie og grammatikk. Oh Joy.
- Våren har kommet til Trondheim. Og dratt igjen. Og kommet tilbake. Og atter forlatt oss. Trondheim, nå holder det, skjerpings!
- Russen er løs. Faen.
- Mobilen min har tatt kvelden, det viser seg at touchteknologi ikke er så praktisk når berøringsskjermen innbiller seg at den er 1,5 cm. lenger til venstre enn den egentlig er og kalibreringsprogrammet ikke fungerer. LG var en gang forkortelse for "lite godt", 'nough said. Men frykt ei, jeg har fått låne en klassisk (les: utdatert) klapptelefon av merket Nokia mens min er til reparasjon, og er strålende fornøyd med den. Den har Sudoku og Snake.
- Barcelonaturen nærmer seg med stormskritt og gurimalla som jeg gleder meg! Jeg drar hjem på mandag og til favorittbyen på tirsdag, det blir stas.
- Radioresepsjonen er tilbake på P3, der de hører hjemme, og podcastene ligger i kø på iPoden, herlig.
- Jeg har begynt å lese El Juego del Àngel av Carlos Ruíz Zafón, oppfølgeren til La Sombra del Viento (Vindens Skygge), og det gjør vondt i sjela hver gang jeg må legge den fra meg til fordel for kompendiet i SPA1301. Gleder meg til sommer og skjønnlitteratur av eget valg på leselista.
Ellers kan jeg rapportere om generelt god stemning i Carl Johans gate 6.
Tuesday, 22 March 2011
Punta del Este
Det er lavsesong i Punta del Este. Hostellet jeg bor på stengte baren for to-tre uker siden, ikke alle restaurantene holder åpent alle dager lenger og det er ikke så mye liv. Spesielt kjedelig blir det om man har blitt ganske grundig solbrent. Som jeg har. Seriøst, jeg har ikke opplevd slik konstant og intens smerte på lenge, jeg skal aldri, aldri, aldri sovne i sola igjen! Det begynner å bli litt bedre nå, men i natt og i dag morges var det så ille at jeg knapt kunne snu meg i senga og det var problematisk å gå. Så. Fanget av finværet holdt jeg meg i fellesrommet på hostellet, jeg leste litt spansk historie og følte meg ganske flink. Etterhvert ble jeg lei og fant veien ut i skyggen. Da jeg så at resepsjonisten og kameraten hans satt og drakk mate benyttet jeg muligheten til å lære meg hvordan dette skulle gjøres. Jeg hadde kjøpt min egen matekopp og bombilla på markedet i San Telmo, og betalt ganske greit for de også, ettersom jeg ville ha en fin en. Yerbaen jeg hadde kjøpt (Taragüi) var visst pyseyerba i forhold til deres (Canarias), men de skulle hjelpe meg. Da Alicia (vertsmor i Buenos Aires) hjalp meg å "kurere" matekoppen (klargjøre den for matedrikking ved å herde den med yerba og vann) hadde vi ikke tørket den godt nok, så det hadde begynt å mugne. Ugh. Men det gjorde ingenting! Da tar vi bare littegranne whisky, så her, og så rister vi litt, så der, og voila! God som ny. Så satte vi oss ute på verandaen i hver vår hengekøye og sippet mate, gutta lo av ansiktsuttrykket mitt mens jeg prøvde å late som jeg synes det var godt. Det var ikke vondt, men jeg tror det er litt som kaffe, eller urtete: man må på en måte drikke det noen ganger. Etter bare et par påfyllinger smakte det bedre, men det kan ha noe med stemningen å gjøre: solen gikk ned over stranda, Jorge Drexler (uruguayansk Jack Johnson) sang visdom på spansk over anlegget, og bølgesusen nådde såvidt opp til oss i hengekøyene våre. Ok pluss.
Solnedgang over Playa Mansa
Solnedgang over Playa Mansa
Hostellet mitt: Hostel 1949.
Fellesarealet hvor jeg prøver å være effektiv student om dagen.
Playa Brava
Ethvert hostell med hengekøye er et bra hostell i min bok.
Monday, 21 March 2011
Au.
Jeg sitter nå i det ganske hyggelige fellesarealet på Hostel 1949, Punta del Este, Uruguay. Jeg kom hit på jakt etter sol, hav og strand, og det fant jeg jammen. Til de grader. Jeg presterte å sovne på stranda i dag. Akkurat hvor lenge er usikkert, men lenge nok til at lårene brenner skikkelig og jeg har frosset resten av dagen tross 25 grader. Enda jeg hadde på meg solkrem, men faktor 15 er visst ikke sterkt nok for norske vinterbein. Så nå har jeg alltid bikini på, enten jeg vil eller ikke, så får jeg bare håpe at denne smertefulle brennende følelsen gir seg til i morgen. Ikke at det blir noe mer ut i sola, den skal visst også takke for seg i morgen, men jeg vil være komfortabel mens jeg ligger rolig og leser. Ellers er det nok av ting å gjøre her hvis man er litt sportslig og tøff av seg, men jeg begynner å bli så blakk, så blakk. Kjipt for backpacker-Linn, bra for spanskstudent-Linn.
Spanskstudent-Linn begynner forresten å få en del å gjøre, så hun skal legge vekk PCen og ta frem bøkene og være litt effektiv. Jeg tror ikke det blir så vanskelig da 1) høysesongen er over og det er nesten ingen turister her, og de som er her er på en veldig kort gjennomreise, 2) jeg kan nå ikke gå ut i sola på et par dager. Spansk historie, her kommer jeg!
Spanskstudent-Linn begynner forresten å få en del å gjøre, så hun skal legge vekk PCen og ta frem bøkene og være litt effektiv. Jeg tror ikke det blir så vanskelig da 1) høysesongen er over og det er nesten ingen turister her, og de som er her er på en veldig kort gjennomreise, 2) jeg kan nå ikke gå ut i sola på et par dager. Spansk historie, her kommer jeg!
Thursday, 17 March 2011
Buenos Aires got that swing.
Oisann, plutselig begynner det å skje ting! Siden lørdag har jeg rukket å teste utelivet i Buenos Aires, blitt kjent med helt ekte argentinere, overvært høstens ankomst til byen, vært på byens største marked, begynt med tangotimer, vært på milonga, sett graven til Evita, vært på lindykurs med påfølgende sosialdans og blitt kjent med flere argentinere, i tillegg til å lære (i teorien) å bruke konjunktiv i sammensatte setninger med forskjellige temporale utgangspunkt. Impressed yet?
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om først, men jeg tror jeg begynner med lindy hop-opplevelsen, som jeg nettopp er hjemme fra og som var en skikkelig höjdare. Jeg betalte 20 pesos (rundt 30 kroner) for 1,5 time kurs og 1,5 time sosialdans etterpå. Om ikke nivået på kurset var superhøyt, så var instruktørene veldig gode og stemningen helt på topp, og sosialdansen var fantastisk. Da jeg fortalte en av gutta at jeg var norsk, laget han en "aah, norge ja"-lyd, med en undertone jeg ikke helt forstod, og da jeg spurte litt nervøst hva den lyden betydde sa han "Noruega está muy cerca de Herräng". Ikke det jeg hadde forventet, men like fullt fantastisk - lindyhoppere tenker ikke som alle andre. En av instruktørene, Agustina, ei litta tøtte på 17 år, har danset siden hun var fem og lindy siden hun var ti. Needless to say, jenta kan danse, men hun var også ekstremt hyggelig! Da dansingen var over hadde metroen sluttet å gå; jeg skjønner ikke et kvekk av bussystemet her; og det ville blitt ganske dyrt med taxi. Men Agustina og faren skulle i samme retning, så de fikk meg trygt hjem. Mange av argentinerne skal til Herräng for første gang i år, tilfeldigvis (på grunn av "vårferien" deres) de samme ukene som meg, og på bussen hjem snakket vi hele veien om favorittdansere og magiske Herräng, og hvor bra det skal bli i juli. Æ glede mæ.
Nå er det kvelden, jeg forteller mer om den så langt mest innholdsrike uka i El Nuevo Mundo senere. Buenas noches!
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om først, men jeg tror jeg begynner med lindy hop-opplevelsen, som jeg nettopp er hjemme fra og som var en skikkelig höjdare. Jeg betalte 20 pesos (rundt 30 kroner) for 1,5 time kurs og 1,5 time sosialdans etterpå. Om ikke nivået på kurset var superhøyt, så var instruktørene veldig gode og stemningen helt på topp, og sosialdansen var fantastisk. Da jeg fortalte en av gutta at jeg var norsk, laget han en "aah, norge ja"-lyd, med en undertone jeg ikke helt forstod, og da jeg spurte litt nervøst hva den lyden betydde sa han "Noruega está muy cerca de Herräng". Ikke det jeg hadde forventet, men like fullt fantastisk - lindyhoppere tenker ikke som alle andre. En av instruktørene, Agustina, ei litta tøtte på 17 år, har danset siden hun var fem og lindy siden hun var ti. Needless to say, jenta kan danse, men hun var også ekstremt hyggelig! Da dansingen var over hadde metroen sluttet å gå; jeg skjønner ikke et kvekk av bussystemet her; og det ville blitt ganske dyrt med taxi. Men Agustina og faren skulle i samme retning, så de fikk meg trygt hjem. Mange av argentinerne skal til Herräng for første gang i år, tilfeldigvis (på grunn av "vårferien" deres) de samme ukene som meg, og på bussen hjem snakket vi hele veien om favorittdansere og magiske Herräng, og hvor bra det skal bli i juli. Æ glede mæ.
Nå er det kvelden, jeg forteller mer om den så langt mest innholdsrike uka i El Nuevo Mundo senere. Buenas noches!
Saturday, 12 March 2011
Es muy peligroso. En serio.
Jaddaså. Etter at jeg kom tilbake fra Iguazu innså jeg plutselig at jeg hadde en lang liste over ting jeg ville gjøre/se/kjøpe/prøve i Buenos Aires, og at jeg egentlig begynte å få det litt travelt. I alle turistguider over Buenos Aires vil du finne Boca, et barrio i Bs.As., som et sted å besøke. Det er kjent for 1) fargerike bygninger, 2) tango, 3) masse turister og 4) es muy peligroso (det er veldig farlig). Jeg avtalte med Christian og Andy å møtes for å ta turen i dag, så vi tok taxi inn i "El Caminito" som er det relativt lille turistområdet i Boca. Det er faktisk ganske kult, men turismen har tatt helt overhånd. Vi tok noen bilder, så på suvenirer, ble tilbudt å ta bilder sammen med tangodansere eller stappe hodene våre inn i hull i sånne pappgreier så ansiktene våre så ut som de satt på tangodansere. Jättekul. Men så begynte det å regne. Hva nå da?
I går hadde jeg lest en artikkel om såkalte "Bodegones", tradisjonsrike immigrantrestauranter og -kafeer som i motsetning til de fasjonable turistrestaurantene i Palermo skulle beholde det "autentiske Buenos Aires-preget". En av disse lå i Boca, og het "El Obrero", og jeg overtalte gutta til å spise lunsj der. Den lå en 8-10 kvartaler unna El Caminito, og tenkte som så at det var midt på lyse dagen og vi var flere, og det var sikkert ikke så farlig som reiseguiden sier, så vi bestemte oss for å gå. Big mistake. Huge. Etter bare et par kvartaler begynte vi å ane at dette ikke var et nabolag man ville være alene i på natterstid. Et kvartal lenger ned skjønte vi at det var et nabolag man ikke ville være alene i uansett tid på døgnet. Falleferdige bygninger, søppel, urinstank, løshunder i hopetall, møkkete barn i slitte klær spilte fotball med flasker, noen av mennene i gata så på oss som om vi var helt idioter (noe vi var), andre ropte etter oss eller hvisket seg i mellom, og Andy var sikker på at en gjeng hadde begynt å følge etter oss. Dette var ikke et nabolag man ville være i. Punktum. Vi begynte å se oss om etter taxi, men det var ingen biler i gata. Vi fortsatte med modige skritt og prøvde å overbevise oss selv om at så lenge vi så målbevisste og selvsikre ut var det ikke noe stress, men vi visste alle tre at selv med kameraene godt gjemt i sekkene lyste det bortkomne turister av oss. Akkurat da vi begynte å bli skikkelig redde ser vi en væpnet politimann som kommer gående mot oss: "Ustedes no pueden andar por acá, es muy muy peligroso". Ååååja, på ordentlig ja! Og som en reddende engel ut av det grå, kommer en ledig taxi rundt hjørnet som politimannen vinker inn til oss! Lettet over å ha få beholdt alle sakene våre og livet ber vi om å bli kjørt til denne restauranten, som ligger i et litt bedre område. Flere hadde tydeligvis lest samme artikkel som meg, og restauranten var stappfull av turister. På veggen hang det fotballskjerf fra omtrent alle verdens nasjoner, deriblant et Moss- og et Vålerengaskjerf, samt en RBK-vimpel. So much for det "autentiske Buenos Aires-preget". Maten var helt OK, og kelneren prøvde å svindle oss for 15 pesos. Sååeh. Ikke den mest vellykkede sightseeingen kanskje. Men jeg fikk hvertfall sett El Caminito:
I går hadde jeg lest en artikkel om såkalte "Bodegones", tradisjonsrike immigrantrestauranter og -kafeer som i motsetning til de fasjonable turistrestaurantene i Palermo skulle beholde det "autentiske Buenos Aires-preget". En av disse lå i Boca, og het "El Obrero", og jeg overtalte gutta til å spise lunsj der. Den lå en 8-10 kvartaler unna El Caminito, og tenkte som så at det var midt på lyse dagen og vi var flere, og det var sikkert ikke så farlig som reiseguiden sier, så vi bestemte oss for å gå. Big mistake. Huge. Etter bare et par kvartaler begynte vi å ane at dette ikke var et nabolag man ville være alene i på natterstid. Et kvartal lenger ned skjønte vi at det var et nabolag man ikke ville være alene i uansett tid på døgnet. Falleferdige bygninger, søppel, urinstank, løshunder i hopetall, møkkete barn i slitte klær spilte fotball med flasker, noen av mennene i gata så på oss som om vi var helt idioter (noe vi var), andre ropte etter oss eller hvisket seg i mellom, og Andy var sikker på at en gjeng hadde begynt å følge etter oss. Dette var ikke et nabolag man ville være i. Punktum. Vi begynte å se oss om etter taxi, men det var ingen biler i gata. Vi fortsatte med modige skritt og prøvde å overbevise oss selv om at så lenge vi så målbevisste og selvsikre ut var det ikke noe stress, men vi visste alle tre at selv med kameraene godt gjemt i sekkene lyste det bortkomne turister av oss. Akkurat da vi begynte å bli skikkelig redde ser vi en væpnet politimann som kommer gående mot oss: "Ustedes no pueden andar por acá, es muy muy peligroso". Ååååja, på ordentlig ja! Og som en reddende engel ut av det grå, kommer en ledig taxi rundt hjørnet som politimannen vinker inn til oss! Lettet over å ha få beholdt alle sakene våre og livet ber vi om å bli kjørt til denne restauranten, som ligger i et litt bedre område. Flere hadde tydeligvis lest samme artikkel som meg, og restauranten var stappfull av turister. På veggen hang det fotballskjerf fra omtrent alle verdens nasjoner, deriblant et Moss- og et Vålerengaskjerf, samt en RBK-vimpel. So much for det "autentiske Buenos Aires-preget". Maten var helt OK, og kelneren prøvde å svindle oss for 15 pesos. Sååeh. Ikke den mest vellykkede sightseeingen kanskje. Men jeg fikk hvertfall sett El Caminito:
Thursday, 10 March 2011
Iguazu
Jeg er nå hjemme fra min langhelg i Iguazu, og er skikkelig godsliten. Og solbrent. Og forkjøla, igjen. La meg først gjøre meg ferdig med survinga over bussturen, så jeg kan gå videre til å forklare hvor eksepsjonelt bra denne turen har vært.
Estimert kjøretid Buenos Aires - Iguazu: 18 timer. Reell kjøretid: 19,5 timer.
Estimert kjøretid Iguazu - Buenos Aires: 19 timer (why?). Reell kjøretid: 21,5 timer.
Antall måltider lovet ombord hver vei: 2. Antall måltid servert ombord: 1.
Lukt på toalettet etter 18 timer kjøring: ubeskrivelig.
Aircondition ombord: Ja, til de (minus-)grader.
MEN! Etter å ha frosset seg gjennom natten kom vi frem til vårt fantastiske hostell, Hostell Inn Iguazu. Basseng, poolbar, frokost inkludert, bagasjeoppbevaring, rom med aircondition, fellesrom med gratis WiFi, biljard, pingpong og videorom, delt dusj på rom + fellesdusjer i hovedbygningen. Ikke verst. Vi var også heldige nok til å overvære en av ukens beste temakvelder: buffet + tangoshow, 40 pesos (under 60 kroner). Og alt dette for 60 pesos per natt. OK+. Jeg og mitt reisefølge, dvs. norske Christian, sørkoreansk-amerikanske Andy, og amerikanske Caitie, var slitne men veldig fornøyde.
Ettersom vi kom frem ganske tidlig på søndag hadde vi store deler av dagen til å utforske. Caitie, som har amerikansk statsborgerskap og som ikke hadde søkt visum til Brasil fikk dessverre ikke vært med på halvdagsturen som vi andre bestemte oss for å gjøre. Av og til straffer det seg å være amerikaner: ikke bare må de ha visum overalt, men de må også betale uhørte summer for å komme inn i mange land, spesielt i Sør-Amerika. (Strengt tatt med rette - reisende fra disse landene må betale for å komme inn i USA).
Dermed dro jeg, Christian og Andy til Brazil. Bussen dit gikk flere ganger om dagen og stoppet rett utenfor hostellet. Da vi kom frem til Foz do Iguaçu ble vi møtt av et svært turistanlegg med en gigantkø som tok oss 1 time og 20 min å komme gjennom. Litt nedtur. Men da vi busset rundt en sving og fikk vårt første møte med fossene var alt glemt. Natur kan være imponerende. Bare synd den brasilianske siden har latt turistattraksjonen ta over i litt for stor grad. Etter to timer med ivrig knipsing dro vi tilbake til hostellet, dusjet, slappet av og dro ut til en av de beste middagene jeg har hatt på lenge: El Quincho del Tio Querido er virkelig å anbefale om du skal spise ute i Puerto Iguazu. Gode og mette fant vi sengene relativt tidlig for å få mest mulig ut av mandagen.
Mandag morgen var vi på veien i 9-tida. Bussen fra hostellet til argentinsk side av fossene går hvert 20. minutt og turen dit tar under kvarteret. Vi kjøpte en pakkeavtale med buss frem og tilbake og to båtturer, alt for 140 pesos om jeg husker riktig (under 200 kroner). Og om den brasilianske siden ikke nådde helt opp til forhåpningene, så gjorde den argentinske siden det og mere til. For en helt fantastisk opplevelse. Parken var nydelig og full av stier og ruter man kunne gå for å beskue vidunderet fra alle mulige vinkler. Iguazu består av 275 større og mindre fosser over 2,7 kilometer, så man bør minst beregne en dag. Om man blir sliten av gåingen er det et lite tog som kan frakte deg rundt i parken. Parken er veldig gjennomført og det er bygget stier/broer som er enkle å gå på uten at man mister følelsen av å være i jungelen. I tillegg har de forskjellige attraksjoner, som rappellering og taubane, helikoptertur og båtturer. Vi var med på en rolig båttur ned elva med guide som fortalte litt om historien og dyrelivet i Iguazu. Etterpå var vi med på en action-båttur hvor man måtte pakke ned alt man ville holde tørt og en speedboat kjørte oss helt opp i to av de største fossene til hylende deltakeres store glede. Vi brukte over 6 timer i parken, og kunne gjerne brukt mer.
Så, selv om jeg vil anbefale alle som har råd til det å ta fly istedenfor buss, vil jeg absolutt anbefale alle som er i noenlunde nærhet å ta turen til Iguazu. En opplevelse jeg vil huske for livet. Her følger noen bilder, selv om bilder aldri vil klare å gjengi hvor majestetisk det var.
Estimert kjøretid Buenos Aires - Iguazu: 18 timer. Reell kjøretid: 19,5 timer.
Estimert kjøretid Iguazu - Buenos Aires: 19 timer (why?). Reell kjøretid: 21,5 timer.
Antall måltider lovet ombord hver vei: 2. Antall måltid servert ombord: 1.
Lukt på toalettet etter 18 timer kjøring: ubeskrivelig.
Aircondition ombord: Ja, til de (minus-)grader.
MEN! Etter å ha frosset seg gjennom natten kom vi frem til vårt fantastiske hostell, Hostell Inn Iguazu. Basseng, poolbar, frokost inkludert, bagasjeoppbevaring, rom med aircondition, fellesrom med gratis WiFi, biljard, pingpong og videorom, delt dusj på rom + fellesdusjer i hovedbygningen. Ikke verst. Vi var også heldige nok til å overvære en av ukens beste temakvelder: buffet + tangoshow, 40 pesos (under 60 kroner). Og alt dette for 60 pesos per natt. OK+. Jeg og mitt reisefølge, dvs. norske Christian, sørkoreansk-amerikanske Andy, og amerikanske Caitie, var slitne men veldig fornøyde.
Ettersom vi kom frem ganske tidlig på søndag hadde vi store deler av dagen til å utforske. Caitie, som har amerikansk statsborgerskap og som ikke hadde søkt visum til Brasil fikk dessverre ikke vært med på halvdagsturen som vi andre bestemte oss for å gjøre. Av og til straffer det seg å være amerikaner: ikke bare må de ha visum overalt, men de må også betale uhørte summer for å komme inn i mange land, spesielt i Sør-Amerika. (Strengt tatt med rette - reisende fra disse landene må betale for å komme inn i USA).
Dermed dro jeg, Christian og Andy til Brazil. Bussen dit gikk flere ganger om dagen og stoppet rett utenfor hostellet. Da vi kom frem til Foz do Iguaçu ble vi møtt av et svært turistanlegg med en gigantkø som tok oss 1 time og 20 min å komme gjennom. Litt nedtur. Men da vi busset rundt en sving og fikk vårt første møte med fossene var alt glemt. Natur kan være imponerende. Bare synd den brasilianske siden har latt turistattraksjonen ta over i litt for stor grad. Etter to timer med ivrig knipsing dro vi tilbake til hostellet, dusjet, slappet av og dro ut til en av de beste middagene jeg har hatt på lenge: El Quincho del Tio Querido er virkelig å anbefale om du skal spise ute i Puerto Iguazu. Gode og mette fant vi sengene relativt tidlig for å få mest mulig ut av mandagen.
Mandag morgen var vi på veien i 9-tida. Bussen fra hostellet til argentinsk side av fossene går hvert 20. minutt og turen dit tar under kvarteret. Vi kjøpte en pakkeavtale med buss frem og tilbake og to båtturer, alt for 140 pesos om jeg husker riktig (under 200 kroner). Og om den brasilianske siden ikke nådde helt opp til forhåpningene, så gjorde den argentinske siden det og mere til. For en helt fantastisk opplevelse. Parken var nydelig og full av stier og ruter man kunne gå for å beskue vidunderet fra alle mulige vinkler. Iguazu består av 275 større og mindre fosser over 2,7 kilometer, så man bør minst beregne en dag. Om man blir sliten av gåingen er det et lite tog som kan frakte deg rundt i parken. Parken er veldig gjennomført og det er bygget stier/broer som er enkle å gå på uten at man mister følelsen av å være i jungelen. I tillegg har de forskjellige attraksjoner, som rappellering og taubane, helikoptertur og båtturer. Vi var med på en rolig båttur ned elva med guide som fortalte litt om historien og dyrelivet i Iguazu. Etterpå var vi med på en action-båttur hvor man måtte pakke ned alt man ville holde tørt og en speedboat kjørte oss helt opp i to av de største fossene til hylende deltakeres store glede. Vi brukte over 6 timer i parken, og kunne gjerne brukt mer.
Så, selv om jeg vil anbefale alle som har råd til det å ta fly istedenfor buss, vil jeg absolutt anbefale alle som er i noenlunde nærhet å ta turen til Iguazu. En opplevelse jeg vil huske for livet. Her følger noen bilder, selv om bilder aldri vil klare å gjengi hvor majestetisk det var.
Utsikt fra brasiliansk side.
Utsikt fra brasiliansk side.
La garganta del diablo. Utsikt fra argentinsk side.
Double Rainbow
Hengekøyeliv ved bassengkanten.
Hostell Inn - vårt hjem i to dager.
Saturday, 5 March 2011
Helgeplaner
Nå er første uka med skole unnagjort, så nå setter jeg ut på første backpacking-eventyr! Billettene er bestilt, hostellet booket, og ferden går til Puerto Iguazu. Las Cataratas de Iguazu (fossefallene i Iguazu) ligger på grensen til Brazil, og er etter sigende helt fantastiske. Man kan dra på ekskursjoner med og uten guide på både argentinsk og brasiliansk side, noe jeg planlegger å gjøre. Jeg har planlagt denne turen ganske lenge, men håpet å finne noen å reise sammen med. Ettersom jeg har en 17 år gammel survete brasilianer og ei 40 år gammel amerikansk dame i klassen var det ikke mye å hente der, så jeg hang opp en lapp på skolen. På den fikk jeg respons av Andy fra Nord-Korea og Caitie fra USA, pluss at han ene nordmannen jeg møtte på konserten ville bli med, så nå er vi 4. Kjekt å ha selskap på en 18 timer lang busstur! Dette blir bra, bare jeg får pakket. Så.. Til verks!
Thursday, 3 March 2011
Hvilken dag er det i dag?
Jeg er på min 4. dag i Buenos Aires.
Dag 1 var slappe-av-og-nullstille-jetlag-dag.
Dag 2 var komme-i-gang-dag.
Dag 3 var gå-til-du-har-vondt-i-føttene-og-ta-bilder-dag.
Dag 4, i dag, har vært gjøre-ting-som-må-gjøres-dag.
Blant ting som måtte gjøres var:
- Ta en kopi av passet for å ha med seg rundt omkring. Å bli frastjålet passet er ikke ønskelig, da man kan risikere å måtte forlenge ferien med noen uker for egen regning. Man må ha med seg kopi av passet når man er ute og tusler fordi man mange steder må vise legitimasjon når man betaler med visa, og norske førerkort og bankkort med bilde no vale.
- Registrere meg for Herräng 2011, det blir riktig så fantastisk, herrejemini jeg gleder meg. To hele uker i lindy hop-land.
- Gjøre lekser for skolen her.
- Skrive oppgave for NTNU.
- Undersøke priser og prøve å finne billetter til turen til Iguazu. Jeg har fått med meg minst ett reisefølge! Hurra! Så får vi se om det dukker opp noen i morgen, har hengt opp plakat på skolen der jeg nærmest trygler folk om å bli med. Fingers crossed.
- Undersøke hvor i denne gigantbyen det lønner seg å dra for å shoppe. Det finnes ingen H&M her, ingen Top Shop, ingen Bershka, ingen Stradivarius. Men jeg skal vel klare å bruke opp noen kroner for det om.
- Trene. Jeg var ute og jogga en times tid, og el aire i Buenos Aires - no es bueno. Men jeg overlevde, selv i 24 varmegrader og forurensning.
I morgen er jeg klar for dag 5: gjøre-ting-jeg-ikke-burde-gjøre-dagen, altså shopping og middag på restaurant. Haha, ja, forresten. iFail. Jeg hadde glemt at jeg bare hadde bestilt seng hos vertsfamilie med frokost, altså ikke middag, så middagene mine til nå har bestått av frokostblanding. I dag avanserte jeg litt og spiste en stor lunsj i 2-tida på en buffet (som heter "Comida para llevar"- direkte oversatt: "Mat til å ta med") som ligger like ved skolen, så middag i dag har ikke vært nødvendig. Men i morgen skal jeg på kjøttjakt!
Nå er det dusj og seng, men slenger med noen relativt vilkårlig utvalgte bilder fra byvandringen i går:
Dag 1 var slappe-av-og-nullstille-jetlag-dag.
Dag 2 var komme-i-gang-dag.
Dag 3 var gå-til-du-har-vondt-i-føttene-og-ta-bilder-dag.
Dag 4, i dag, har vært gjøre-ting-som-må-gjøres-dag.
Blant ting som måtte gjøres var:
- Ta en kopi av passet for å ha med seg rundt omkring. Å bli frastjålet passet er ikke ønskelig, da man kan risikere å måtte forlenge ferien med noen uker for egen regning. Man må ha med seg kopi av passet når man er ute og tusler fordi man mange steder må vise legitimasjon når man betaler med visa, og norske førerkort og bankkort med bilde no vale.
- Registrere meg for Herräng 2011, det blir riktig så fantastisk, herrejemini jeg gleder meg. To hele uker i lindy hop-land.
- Gjøre lekser for skolen her.
- Skrive oppgave for NTNU.
- Undersøke priser og prøve å finne billetter til turen til Iguazu. Jeg har fått med meg minst ett reisefølge! Hurra! Så får vi se om det dukker opp noen i morgen, har hengt opp plakat på skolen der jeg nærmest trygler folk om å bli med. Fingers crossed.
- Undersøke hvor i denne gigantbyen det lønner seg å dra for å shoppe. Det finnes ingen H&M her, ingen Top Shop, ingen Bershka, ingen Stradivarius. Men jeg skal vel klare å bruke opp noen kroner for det om.
- Trene. Jeg var ute og jogga en times tid, og el aire i Buenos Aires - no es bueno. Men jeg overlevde, selv i 24 varmegrader og forurensning.
I morgen er jeg klar for dag 5: gjøre-ting-jeg-ikke-burde-gjøre-dagen, altså shopping og middag på restaurant. Haha, ja, forresten. iFail. Jeg hadde glemt at jeg bare hadde bestilt seng hos vertsfamilie med frokost, altså ikke middag, så middagene mine til nå har bestått av frokostblanding. I dag avanserte jeg litt og spiste en stor lunsj i 2-tida på en buffet (som heter "Comida para llevar"- direkte oversatt: "Mat til å ta med") som ligger like ved skolen, så middag i dag har ikke vært nødvendig. Men i morgen skal jeg på kjøttjakt!
Nå er det dusj og seng, men slenger med noen relativt vilkårlig utvalgte bilder fra byvandringen i går:
Politikk. Meninger. Demonstrasjoner. Folk som bryr seg. Det merkes.
Obelisken i sentrum. Ikke så fantastisk.
Oppgangen fra metroen til Plaza Italia.
Botanisk hage. Ikke særlig fantastisk, men noen få fine statuer. Som denne.
Og denne.
Monumento a los españoles.
Svær blomst i metall, vann, solnedgang, et kamera og en hobbyfotograf. Voilá.
Universidad de Buenos Aires, jusfakultetet.
Trafikk. Eksos. Biler. Mange biler. Kjør først, tut, se deg for etterpå.
Nydelig liten kirke.
Disse bildene og flere ligger også på facebook. Jeg kommer til å legge ut mesteparten der, mye enklere.
Buenas noches :)
Tuesday, 1 March 2011
Vel fremme
Linn hops the Atlantic! 13,5 timer på fly anbefales ikke, men jeg hadde et godt utvalg av filmer, en fantastisk utsikt over Paris etter avgang fra Charles de Gaulle og en nydelig soloppgang over skyene i det vi fløy over Brasil. En potensielt horribel flytur ble faktisk en ganske så hyggelig opplevelse. Jeg tror til og med jeg fikk 3-4 timer med søvn der oppe. Lenger ned kan du se noen av bildene tatt på reisen hit.
Sydenfølelsen kom umiddelbart. Med den usannsynlig store sekken på ryggen (som etter 13,5 time i sittende stilling virket mye tyngre, jeg var sikkert et artig syn), fant jeg sjåføren min. Han så ut akkurat slik jeg alltid har forestilt meg søte, gamle, søramerikanske menn. Sammen tuslet vi ut i sola og bort til bilen mens han "ooo"et og "aaa"et til at jeg hadde reist et helt døgn og at jeg kom fra ca andre siden av jorda. Varmen og lukten av storby var litt overveldende, så det passet egentlig helt greit at den hyggelige sjåføren snakket mer med mannen på radio enn med meg.
Vel fremme i det fine nabolaget hvor min vertsmor - Alicia - bor, ble jeg møtt av henne og det yngste barnebarnet hennes. Søteste lille jenta, Valentina. 3 år, mørke krøller, brune øyne. Helt nydelig. Synd jeg skremte vettet av henne med sekk på ryggen, sekk på magen, veske på skuldra og ustø spansk. Hun sa ikke et ord mens jeg var i rommet. Men Alicia er veldig hyggelig og skravler betydelig mer, og etter at jeg hadde slappet av noen timer viste hun meg rundt i nabolaget. Det hele virker relativt oversiktlig, men Buenos Aires er en Storby, så hvis jeg skal noe sted skriver hun alltid ned for meg hvordan jeg skal komme meg dit.
Det offentlige undergrunnstransportsystemet (wow, langt ord) her heter Subte, og er billig, effektivt og lett å forstå seg på. 20 minutter unna med Subte ligger skolen, like ved Plaza de Mayo. I dag skulle jeg møte opp klokka 8 for nivåevaluering. Jeg kom nesten for sent, jetlag-Linn har i tillegg blitt forkjøla, og hadde sååå lyst til å sove litt lenger i dag. Men jeg rakk det, og ble plassert i nivå C1, som jeg ærlig talt trodde lå hakket over mine kunnskaper. Etter de to første timene i dag tror jeg fortsatt det. Men det går bra! Dette nivået dreier seg mest om praktisk bruk av grammatikk i diskusjon, akkurat det jeg trenger til eksamen. Som forventet er lærerne hyggelige, hjelpsomme og flinke pedagoger, så jeg har trua.
Som nevnt har jeg blitt forkjøla, jeg begynner å ane et mønster: hurtige klimaforandringer og min kropp no funciona bien. Nesen renner og halsen er sår, om jeg har feber aner jeg ikke, men jeg var innom apoteket i sted og kom over noe genialt som jeg håper fungerer: en liten, søt pakke med te som kombinerer aspirin og c-vitaminer. Med sitronsmak. Omnomnom.
Også som forventet kommer det til å foregå en hel del organisert eller anbefalt av skolen utenom undervisningen, og det begynte i kveld med perkusjonkonsert: 17 trommeslagere på utendørsscene i fri utfoldelse (siste halvdel akkompagnert av bassist); et publikum på oppunder 1000 personer i denne relativt lille bakgården; litersglass med øl til 25 pesos (35 kroner, som er dyrt til øl i Argentina å være); og en mildt sagt liberal holdning til marijuana. Man kunne lukte hasjen, se den i dansebevegelsene og blikkene, og i køen for å komme inn ble vi tilbudt kjeks "especiales". No gracias. Jeg møtte noen nordmenn i køen som studerer her et semester, noen av de blir kanskje med til Iguazú i helgen. Det er kult. Yay.
Sydenfølelsen kom umiddelbart. Med den usannsynlig store sekken på ryggen (som etter 13,5 time i sittende stilling virket mye tyngre, jeg var sikkert et artig syn), fant jeg sjåføren min. Han så ut akkurat slik jeg alltid har forestilt meg søte, gamle, søramerikanske menn. Sammen tuslet vi ut i sola og bort til bilen mens han "ooo"et og "aaa"et til at jeg hadde reist et helt døgn og at jeg kom fra ca andre siden av jorda. Varmen og lukten av storby var litt overveldende, så det passet egentlig helt greit at den hyggelige sjåføren snakket mer med mannen på radio enn med meg.
Vel fremme i det fine nabolaget hvor min vertsmor - Alicia - bor, ble jeg møtt av henne og det yngste barnebarnet hennes. Søteste lille jenta, Valentina. 3 år, mørke krøller, brune øyne. Helt nydelig. Synd jeg skremte vettet av henne med sekk på ryggen, sekk på magen, veske på skuldra og ustø spansk. Hun sa ikke et ord mens jeg var i rommet. Men Alicia er veldig hyggelig og skravler betydelig mer, og etter at jeg hadde slappet av noen timer viste hun meg rundt i nabolaget. Det hele virker relativt oversiktlig, men Buenos Aires er en Storby, så hvis jeg skal noe sted skriver hun alltid ned for meg hvordan jeg skal komme meg dit.
Det offentlige undergrunnstransportsystemet (wow, langt ord) her heter Subte, og er billig, effektivt og lett å forstå seg på. 20 minutter unna med Subte ligger skolen, like ved Plaza de Mayo. I dag skulle jeg møte opp klokka 8 for nivåevaluering. Jeg kom nesten for sent, jetlag-Linn har i tillegg blitt forkjøla, og hadde sååå lyst til å sove litt lenger i dag. Men jeg rakk det, og ble plassert i nivå C1, som jeg ærlig talt trodde lå hakket over mine kunnskaper. Etter de to første timene i dag tror jeg fortsatt det. Men det går bra! Dette nivået dreier seg mest om praktisk bruk av grammatikk i diskusjon, akkurat det jeg trenger til eksamen. Som forventet er lærerne hyggelige, hjelpsomme og flinke pedagoger, så jeg har trua.
Som nevnt har jeg blitt forkjøla, jeg begynner å ane et mønster: hurtige klimaforandringer og min kropp no funciona bien. Nesen renner og halsen er sår, om jeg har feber aner jeg ikke, men jeg var innom apoteket i sted og kom over noe genialt som jeg håper fungerer: en liten, søt pakke med te som kombinerer aspirin og c-vitaminer. Med sitronsmak. Omnomnom.
Også som forventet kommer det til å foregå en hel del organisert eller anbefalt av skolen utenom undervisningen, og det begynte i kveld med perkusjonkonsert: 17 trommeslagere på utendørsscene i fri utfoldelse (siste halvdel akkompagnert av bassist); et publikum på oppunder 1000 personer i denne relativt lille bakgården; litersglass med øl til 25 pesos (35 kroner, som er dyrt til øl i Argentina å være); og en mildt sagt liberal holdning til marijuana. Man kunne lukte hasjen, se den i dansebevegelsene og blikkene, og i køen for å komme inn ble vi tilbudt kjeks "especiales". No gracias. Jeg møtte noen nordmenn i køen som studerer her et semester, noen av de blir kanskje med til Iguazú i helgen. Det er kult. Yay.
Charles de Gaulle, Paris. 4 timer med dødtid. Ta bildet av taket? Jah.
Ta bildet av doen? Jadda.
God morgen, Sør-Amerika!
Er det flere enn meg som hører åpningsmelodien til Løvenes Konge i hodet når man ser dette bildet?
Takk og lov for vindusplass på denne flyvningen.
Takk. Og. Lov.
Bilder av Buenos Aires kommer. Lover. Sightseeing i morgen. Wow, langt innlegg. Resultat av mange inntrykk, skulle ønske jeg kunne streame video direkte fra hjernen min, det er så mye å se, så mange detaljer og nyanser, fullstendig forskjellig fra det jeg er vant til. Fikk utdelt kart og et hefte med informasjon om byen i dag - om jeg vil kan jeg være travelt opptatt de neste tre ukene og fortsatt ikke få med meg alt. Gleder meg til å oppdage mer av Buenos Aires! Men, nuh er det dusj og natta. Buenas noches!
Saturday, 26 February 2011
"In case of evacuation, the aisle will be eliminated"
... sa flyvertinnen med fransk aksent på vei fra Amsterdam til Paris. Haha, søte damen. Hun ga meg øl. Visste du at når du flyr inn til Paris kan du se Eiffeltårnet helt klart i horisonten? Og at i mørket lyser det som et fyrtårn? Et lite øyeblikk fikk jeg lyst til å la Buenos Aires vente litt og ta en liten ferie i Paris. Men så kom jeg på flyplassen.
Åh, dødtid. Nå har jeg tre timer å slå ihjel på Charles de Gaulle, og bare 15 minutter gratis internett. Jeg kunne jo alltids ha handla litt på taxfree, men da det er Prada, Ralph Lauren, Swarovsky, Chaumet, Lacoste og Yves Saint Laurent som er utvalget spørs det om shoppingen får vente. Jeg liker ikke denne flyplassen. Den er snobbete og lukter dyr parfyme og stress. Det er lettere å kjøpe diamanter og haute couture enn å få kjøpt en flaske vann. Flyplassen er fin å se på, men forvirrende, sikkerhetsvaktene er sure og snakker ikke engelsk før du har sagt "excuse me?" minst 4 ganger, og jeg har lavt blodsukker. Jeg tror jeg skal trylle frem litt av sjokoladen jeg kjøpte på den mye kosligere flyplassen Schiphol, og kose meg med den og pensum frem til jeg skal forflyttes til neste flyplass. Forhåpentligvis får jeg sove litt på den 13 timer lange flyturen. God natt! :)
Åh, dødtid. Nå har jeg tre timer å slå ihjel på Charles de Gaulle, og bare 15 minutter gratis internett. Jeg kunne jo alltids ha handla litt på taxfree, men da det er Prada, Ralph Lauren, Swarovsky, Chaumet, Lacoste og Yves Saint Laurent som er utvalget spørs det om shoppingen får vente. Jeg liker ikke denne flyplassen. Den er snobbete og lukter dyr parfyme og stress. Det er lettere å kjøpe diamanter og haute couture enn å få kjøpt en flaske vann. Flyplassen er fin å se på, men forvirrende, sikkerhetsvaktene er sure og snakker ikke engelsk før du har sagt "excuse me?" minst 4 ganger, og jeg har lavt blodsukker. Jeg tror jeg skal trylle frem litt av sjokoladen jeg kjøpte på den mye kosligere flyplassen Schiphol, og kose meg med den og pensum frem til jeg skal forflyttes til neste flyplass. Forhåpentligvis får jeg sove litt på den 13 timer lange flyturen. God natt! :)
Linn goes South-America
Du verden som tiden flyr. Etter en fantastisk dansehelg i London forrige helg var det godt å komme hjem til deiligheten og hvile. Men gleden var kortvarig. Med hodet fullt av lindyteknikk og kroppen sår etter all dansingen var det bare å pakke ut, vaske klær, pakke ned, innse at prosjektet koffert er dødfødt, pakke ut igjen, låne seg en sekk med større volum enn kroppen som skal bære den, pakke ned igjen og sette kursen mot Buenos Aires. Jeg sitter i skrivende stund på Schiphol ved en kafé som selger sjokoladeklosser på størrelse med knyttneven min i løsvekt. Farlig. Men jeg er på vei! Ferden går videre via Paris og forventet ankomst i Buenos Aires er ca. halv 9 i morgen tidlig lokal tid. Argentina ligger fire timer bak norsk tid, så jeg skal være på reisefot i sånn ca. 26 timer. Backpackerlivet, gotta love it! Men jeg tror det blir verdt når jeg endelig er fremme, yr.no spår 26 grader og strålende sol på søndagen, jeg skal bo hos en enslig 60 år gammel engelsklærererinne i et velrespektert strøk i sentrum av Buenos Aires, jeg skal lære spansk og argentinsk tango, og argentinsk biff er visstnok nomnom for ein og ein kvar. Jeg tror jeg får det helt greit :)
Jeg skal prøve å få lastet opp noen bilder og oppdatere her med mer eller mindre jevne mellomrom, og så snart jeg er der nede skal jeg installere skype på nytt, så kan vi snakke om gamle da'ar og ta et glass vin. ¡Hasta luego!
Jeg skal prøve å få lastet opp noen bilder og oppdatere her med mer eller mindre jevne mellomrom, og så snart jeg er der nede skal jeg installere skype på nytt, så kan vi snakke om gamle da'ar og ta et glass vin. ¡Hasta luego!
Thursday, 10 February 2011
Linnfluensa
Jeg er syk. Huff a meg så syk jeg er. Oioioi. Det er så synd på meg. Auauau. Jeg tror det kan være dødelig. Alle rundt meg forsikrer meg om at det bare er en mild influensa og at det sikkert går over om et par dager, men hva vet vel de? Jeg holder senga i joggebuksa og ser på TV og spiser is, just in case, tilfelle min siste time skulle være kommet. Man vet jo aldri.
Å være syk er skikkelig kjipt. Helt forjævlig. Jeg hadde nok hatt det helt fryktelig om det ikke hadde vært for en liten liste med ting som forbedrer hverdagen:
- Joggebuksa. Det finnes bare én som virkelig fortjener den tittelen, dere vet hva jeg snakker om. Bare så synd den må vaskes innimellom.
- Dyna. Det er 24 grader på rommet mitt, og jeg fryser.
- Paracet. Var det 5 om dagen? Febernedsettende er sunt og digg.
- Te. Jeg ble anbefalt å gå på tefylla. Det har ikke gjort meg frisk, men det er veldig hyggelig å sitte under dyna og sippe til en svær kopp skogsbærte med honning.
- Bok. Jeg leste ferdig La Sombra del Viento av Carlos Ruiz Zafón i går. En av de beste bøkene jeg har lest. Så fort jeg er ferdig med pensum skal jeg lese oppfølgeren, El Juego del Ángel.
- Hjemmekinoanlegg. Jeg fikk første sesong av Glee på DVD, hva slår vel en high-school-comedy-musical-show-serie når man føler seg uggen? Gleede! Dessuten så jeg Black Swan i dag, en helt fantastisk grusom film. Anbefales.
- Svenn. Uvurderlig sykepleier, humørspreder og kokk.
- Bibi og hennes fantastiske diett. Hun spiser ikke brød, ris, eller poteter, men har ingen problemer med å servere vaniljeis any day of the week. Gjerne akkompagnert med smeltet sjokolade og peanøtter. M-m-m.
Så. For å oppsummere. Jeg er veldig, veldig syk. Dette kan være mitt siste innlegg. Farewell, earth! Men jeg har det altså helt greit for det om.
Å være syk er skikkelig kjipt. Helt forjævlig. Jeg hadde nok hatt det helt fryktelig om det ikke hadde vært for en liten liste med ting som forbedrer hverdagen:
- Joggebuksa. Det finnes bare én som virkelig fortjener den tittelen, dere vet hva jeg snakker om. Bare så synd den må vaskes innimellom.
- Dyna. Det er 24 grader på rommet mitt, og jeg fryser.
- Paracet. Var det 5 om dagen? Febernedsettende er sunt og digg.
- Te. Jeg ble anbefalt å gå på tefylla. Det har ikke gjort meg frisk, men det er veldig hyggelig å sitte under dyna og sippe til en svær kopp skogsbærte med honning.
- Bok. Jeg leste ferdig La Sombra del Viento av Carlos Ruiz Zafón i går. En av de beste bøkene jeg har lest. Så fort jeg er ferdig med pensum skal jeg lese oppfølgeren, El Juego del Ángel.
- Hjemmekinoanlegg. Jeg fikk første sesong av Glee på DVD, hva slår vel en high-school-comedy-musical-show-serie når man føler seg uggen? Gleede! Dessuten så jeg Black Swan i dag, en helt fantastisk grusom film. Anbefales.
- Svenn. Uvurderlig sykepleier, humørspreder og kokk.
- Bibi og hennes fantastiske diett. Hun spiser ikke brød, ris, eller poteter, men har ingen problemer med å servere vaniljeis any day of the week. Gjerne akkompagnert med smeltet sjokolade og peanøtter. M-m-m.
Så. For å oppsummere. Jeg er veldig, veldig syk. Dette kan være mitt siste innlegg. Farewell, earth! Men jeg har det altså helt greit for det om.
Thursday, 3 February 2011
Et "se-så-fabulous-livet-mitt-er"-innlegg.
Trondheim er så grått om dagen. Regn og is i uheldig harmoni. Men for meg er det vår! La meg bare få si, og dette sier jeg helt oppriktig, at 2011 ser ut til å bli et uvanlig godt år. For en start! Jeg stortrives i den nye deiligheten sammen med mine to flotte samboere Therese og Bibi, jeg er ferdig (FERDIG!) med Kjøpmannsgata 34. Bare det i seg selv gir meg grunn til å smile. I tillegg går det så det suser på skolen, jeg har et fag mindre i år, og de fagene jeg har trives jeg kjempegodt med. Jeg har en hel del tid til egen disposisjon, dessuten har vi 7 uker fri til eksamenslesing til våren, så jeg tror ikke Argentina skal komme i veien for studiene. I helgen som var var Line her, og 3xL hadde noen riktig så hyggelige dager. Greit å teste med jevne mellomrom at dialekta fortsatt er på plass. I tillegg begynner kalenderen min å bli proppfull av nye eventyr, spesielt en god del danseeventyr. Danseeventyr er de beste. Neste helg er det Lindyboost med Ali og Katja fra Tyskland, det er bare to uker til jeg drar på Good Night Sweetheart i London, deretter er det en liten uke til jeg setter kurs mot Argentina, og etter det går det slag i slag med Vintage Spring Night, Another Lindy Festival og helt plutselig er det sommer og Herräng. Innimellom der har jeg så lyst til å ta en bittebitteliten tur til Barcelona, muligens en tur som sammenfaller med arrangeringen av European Swing Championship i favorittbyen min. Charlie and the Charleston Chicks (dvs. Charlotte, Cathrine og meg) er også i gang igjen med planlegging av neste koreografi, ser frem til litt for tidlige morgener på idrettsbygget igjen. Og, i år blir første gang på lenge jeg ikke skal være bitter og alene på Valentine's Day. Jada, livet leker. Motivert av alt dette har jeg begynt å trene igjen, jula er offisielt over og jeg har skværet opp med tredemølla. Vi er nå venner igjen. Så, nå som jeg har fortalt hvor fantastisk jeg har det (jeg vet, hater når andre gjør det), håper jeg alle der ute har en fortreffelig februar.
Edit: Ca. 20 minutter etter at dette innlegget ble skrevet fant jeg 500 kroner på bakken. I rest my case.
Edit: Ca. 20 minutter etter at dette innlegget ble skrevet fant jeg 500 kroner på bakken. I rest my case.
Tuesday, 11 January 2011
Plutselig.
Plutselig var man tilbake i Trondheim. Plutselig godt nyttår! Plutselig var eksamensresultatene klare, og plutselig kunne man feire tre ganger A (og en C, men det var på ex.phil, og den snakker man plutselig ikke om). Plutselig skal man flytte, og da finner man plutselig ut at man har alt for mange eiendeler. Plutselig begynte januarsalget og da hadde man plutselig enda flere eiendeler. Mens man pakket og ryddet og bannet og forsøkte å leve blant pappesker og poser begynte plutselig hverdagen igjen, og plutselig befinner man seg på lesesalen med spanskspråklig litteratur og grammatikkoppgaver. Plutselig begynner ordet plutselig å høres absurd ut. Så da, helt plutselig, avslutter jeg dette innlegget. God tirsdagskveld!
Subscribe to:
Posts (Atom)