Es muy peligroso. En serio.

Jaddaså. Etter at jeg kom tilbake fra Iguazu innså jeg plutselig at jeg hadde en lang liste over ting jeg ville gjøre/se/kjøpe/prøve i Buenos Aires, og at jeg egentlig begynte å få det litt travelt. I alle turistguider over Buenos Aires vil du finne Boca, et barrio i Bs.As., som et sted å besøke. Det er kjent for 1) fargerike bygninger, 2) tango, 3) masse turister og 4) es muy peligroso (det er veldig farlig). Jeg avtalte med Christian og Andy å møtes for å ta turen i dag, så vi tok taxi inn i "El Caminito" som er det relativt lille turistområdet i Boca. Det er faktisk ganske kult, men turismen har tatt helt overhånd. Vi tok noen bilder, så på suvenirer, ble tilbudt å ta bilder sammen med tangodansere eller stappe hodene våre inn i hull i sånne pappgreier så ansiktene våre så ut som de satt på tangodansere. Jättekul. Men så begynte det å regne. Hva nå da?

I går hadde jeg lest en artikkel om såkalte "Bodegones", tradisjonsrike immigrantrestauranter og -kafeer som i motsetning til de fasjonable turistrestaurantene i Palermo skulle beholde det "autentiske Buenos Aires-preget". En av disse lå i Boca, og het "El Obrero", og jeg overtalte gutta til å spise lunsj der. Den lå en 8-10 kvartaler unna El Caminito, og tenkte som så at det var midt på lyse dagen og vi var flere, og det var sikkert ikke så farlig som reiseguiden sier, så vi bestemte oss for å gå. Big mistake. Huge. Etter bare et par kvartaler begynte vi å ane at dette ikke var et nabolag man ville være alene i på natterstid. Et kvartal lenger ned skjønte vi at det var et nabolag man ikke ville være alene i uansett tid på døgnet. Falleferdige bygninger, søppel, urinstank, løshunder i hopetall, møkkete barn i slitte klær spilte fotball med flasker, noen av mennene i gata så på oss som om vi var helt idioter (noe vi var), andre ropte etter oss eller hvisket seg i mellom, og Andy var sikker på at en gjeng hadde begynt å følge etter oss. Dette var ikke et nabolag man ville være i. Punktum. Vi begynte å se oss om etter taxi, men det var ingen biler i gata. Vi fortsatte med modige skritt og prøvde å overbevise oss selv om at så lenge vi så målbevisste og selvsikre ut var det ikke noe stress, men vi visste alle tre at selv med kameraene godt gjemt i sekkene lyste det bortkomne turister av oss. Akkurat da vi begynte å bli skikkelig redde ser vi en væpnet politimann som kommer gående mot oss: "Ustedes no pueden andar por acá, es muy muy peligroso". Ååååja, på ordentlig ja! Og som en reddende engel ut av det grå, kommer en ledig taxi rundt hjørnet som politimannen vinker inn til oss! Lettet over å ha få beholdt alle sakene våre og livet ber vi om å bli kjørt til denne restauranten, som ligger i et litt bedre område. Flere hadde tydeligvis lest samme artikkel som meg, og restauranten var stappfull av turister. På veggen hang det fotballskjerf fra omtrent alle verdens nasjoner, deriblant et Moss- og et Vålerengaskjerf, samt en RBK-vimpel. So much for det "autentiske Buenos Aires-preget". Maten var helt OK, og kelneren prøvde å svindle oss for 15 pesos. Sååeh. Ikke den mest vellykkede sightseeingen kanskje. Men jeg fikk hvertfall sett El Caminito: