Hei hvor det går!

Gratulerer alle sammen med vel overstått nasjonaldag!

I og med at jeg nettopp kom hjem etter 12-timersdag på Dragvoll og skal prøve å skvise inn litt kvalitetstid med TVen blir dette et kort innlegg. Ikke at jeg har så mye å meddele heller egentlig, det går mye i lesing om dagen. Men jeg tok meg en herlig pause fra bøkene i helga da sommeren kom på en lynvisitt på søndag med over 20 grader og strålende sol. Sola var heller fraværende på mandag, men jeg hadde likevel en av de kosligste 17. mai feiringene noensinne. Trondheim er en bra by å feire nasjonaldag i, så mange vakre mennesker! og fine bunader, og god mat og rungende sang og latter. Champagnefrokost og flunkende ny linjeforeningsfane. Et eviglangt borgertog, engasjerte heiarop og god stemning. Avslapning med is, sjokolade og allsang på kvelden i godt lag. Et riktig så velkomment avbrekk i eksamenstresset.

Ellers har jeg akkurat betalt depositum for semesteret i Nicaragua. Bare 37 000,- igjen! Men, nå begynner frustrerte fruer og min offisielle relax-time. Snakkes!

På karaokejakt

Av og til hender det seg at man tar seg en edru lørdag, med gode venninner, god mat, gode historier, god stemning. Så drar man hjem. Akkurat på den tiden av lørdagskvelden da folk er som fullest tasser man gjennom Trondheims bykjerne og prøver å ignorere alle idiotene. Men så kommer man hjem, og oppdager at den største idioten av dem alle var han som lydisolerte Kjøpmannsgata 34 for noen-og-femti år siden. Klokka var litt på ett da jeg kom hjem og jeg gledet meg til å legge meg, hadde til og med lagt på rent sengetøy og kunne sove lenge i morgen. Men hva hører jeg da det stilner i heimen? Som om det hviskes i veggene, taket og gulvet samtidig hører jeg "Levva livet" akkurat så høyt at det er irriterende. Jeg hører hvert ord, og det er sånn passe surt - det er ikke Åge som synger. Jeg hiver meg opp og bestemmer meg for å være den kjipe nabokjerringa og banke på - men på hvilken dør? Jeg aner ikke hvor lyden kommer fra! Jeg stikker hodet ut i gangen, men av en eller annen grunn blir lyden svakere der. Jeg tusler ut i trappeoppgangen, spisser ørene, og det er som om Åge (les: elendig karaokesangeren) synger til meg fra alle kanter: "...men når det bles som verst på toppan, og galskapen får rå" - Faen! Opp eller ned? Jeg begynner en ellevill jakt, først opp til 5, der hører jeg ingenting. Jeg trodde jeg hadde funnet han i tredje etasjen, men det viste seg å være en TV som stod på litt høyt. Jeg gikk opp i min hybel igjen og la hodet på gulvet: "ÅåååÅÅåååÅ, leva livet" - det kom definitivt nedenfra. Innen jeg kom ned i andre var "Leva livet" ferdig, og noen hadde blitt forelska i læreren, men jeg visste fortsatt ikke hvor! Jeg var i ferd med å gi opp da en tanke slo meg - men nei det kunne ikke ... Kunne virkelig lyden bære fire etasjer opp fra andre siden av bygget? Jeg gikk ned i første etasje, ut døra og ut på gata og rundet hjørnet: så sannelig - et privat arrangement på Daniel's Pub i førsteetasjen av bygningen min var i full gang, og gjennom døren kunne jeg lese følgende på karaokeskjermen:
Hun er forelska i lærer'n oh-oh-oh
forelska i lærer'n oh-oh-oh
Hun er forelska i lærer'n
og ikke i meg
I og med at jakten min har vart i over en halvtime er det snart stengetid på Daniel's pub, og i skrivende stund hører jeg de siste melankolske, og meget falske, toner av "Hallelujah" ebbe ut. Hallelujah.

Vår?

Det er rart med det, hvordan tiden flyr. Og hvordan fly av og til ikke gjør det. Den siste måneden har jeg tenkt på å blogge mange ganger, men ikke gjort det. Men i dag, med vinen fra i går i bakhodet, morgenkåpen rundt kroppen og kaffe i koppen, kjenner jeg kallet. Det er liksom ikke mye annet å gjøre, det snør. Nå som jeg endelig har fått luft i sykkeldekkene kommer selvfølgelig snøen tilbake. Takk Island! Uansett, det har skjedd litt av hvert siden sist. Jeg har blant annet vært på en meget hyggelig roadtrip/hyttetur, jeg og mange av mine venner har blitt et år eldre og feiret deretter, jeg har storkost meg på påskeferie hjemme (trass i dårlig påskevær), jeg har levert min siste semesteroppgave for i år, jeg har danset masse, og jeg tror jammen meg jeg har bestemt meg for hvor jeg vil studere neste vår. Våren 2011 vil jeg reise med Kulturstudier til Leon i Nicaragua og studere spansk. Studiet passer meg perfekt, og Leon er så annerledes fra noe sted jeg har vært før, jeg er skikkelig gira. Ellers er jeg gira på dans om dagen, det ser ut til at jeg blir deltager på Herräng Dance Camp i Sverige i sommer, det blir kul. Frem til da har jeg litt og gjøre, jeg må jobbe og spare penger og det skal leses til 3 eksamener. Hau. Jeg begynner på mandag. Jeg lover.

Ut på tur, aldri sur!

Den siste uka har det regna så og si konstant. Gradestokken har vippet rundt null om natta så regnet fryser på bakken. Så jeg sklir rundt i støvlene mine i regnet, og tenker at det eneste positive er at snøen regner bort, og da er det snart vår. Men så begynner det jaggu meg å snø igjen! Som om ikke det var nok har jeg en semesteroppgave jeg skulle begynt på, og som bestilt blir jeg selvfølgelig sylte forkjøla. Otrivin og doc er mine nye bestevenner, og jeg får stygge blikk på lesesalen og i auditoriet der jeg snufser og hoster og lager andre godlyder som hører med en helt ekstrem slimproduksjon. Men henger jeg med hodet av den grunn? Håhåneidu! For jeg skal til Skeikampen på hyttetur i morgen med 8 flotte frøkner! Vi har leid oss biler, pakker brettspill, langrennski og superundertøy og okkuperer hytta til familien Stemsrud i helgen. Gud, hvor kos det skal bli! Marte har skrytt på seg at hun skal imponere med kokkeferdigheter på lørdag, vinen ligger klar i kofferten, og jeg gleder meg til en helg i godt lag hvor snøen har riktig farge. Ønsker alle en god helg! :)

Sjokoladesøstrene

Jeg har hatt en så fantastisk flott uke! Takk til lillesøster for godt selskap og mye moro. Søstrene Nybakk har vært kreative, sportslige, late, fråtsende, kvalme, oppgitte, men for det meste unaturlig lykkelige, mye takket være Nidars fabrikkutsalg. Disse fem dagene har gått med til å shoppe, spise, lage lommebøker av melkekartonger, spise, jogge, spise, irritere oss over naboene, spille brettspill, spise, curling, TV og film, og spise. Alle disse aktivitetene har for det meste blitt utført mellom eller under latterkramper. Nå sitter sørsteren på bussen hjem, og jeg sitter i den veldig tomme og stille hybelen min og gleder meg til påsken...

Jeg fikk feriepengene mine i dag! Jesus og Maria, det kunne ikke vært bedre timet, jeg var blakkere enn blakkest da Esso hørte mine bønner og slengte over 15 lapper. Takk! I kveld skal Line og Maris 21-årsdager feires, hurramegrundt, det blir bra!

Hvem f... er Pølsa?

Det er lørdag, nærmere bestemt joggebukselørdag, i Kjøpmannsgata i dag. Det er joggebukselørdag med taco, smågodt, film og selvfølgelig: OL. Bare en uke igjen, hurra! Neida. OL er ikke bare bare, man skal ikke kimse med OL. OL engasjerer folket, og de 21. olympiske vinterleker skulle jo bli så sabla fantastisk! Vi skulle ta alle medaljene, Petter Northug skulle seile inn til førsteplass både tre og fire ganger, og nok en gang skulle vi vise verden at Norge, Norge er vintersportens riktige hjemland. Men den gang ei. På onsdag stod det på forsiden av Dagbladet eller VG (eller Se&Hør eller TOPP eller hva det nå var, samme innhold - blankere ark) at landets idrettsutøvere hadde ikke mindre enn knust Kronprins Haakons medaljehåp! Makan... "Ikke for å stresse dere gutta, men tar dere ikke gull nå kommer vår neste konge til å gråte". Men da kan Hans Høyhet trøste seg med at det er jo ikke idrettsutøvernes skyld at de ikke går fort nok på ski. Det er været! Eller smørerne! Arrangørene! Mullah Krekar! Det er egentlig ikke så farlig hvem eller hva sin skyld det er, men nordmenn er født med ski på beina, så det er hvertfall ikke vår feil. Og nå har folk og media gjemt vekk pekefingeren, og jubler i stedet, for jammen ser det ikke nå ut til å bli et helt ållreit OL læll.

Jeg må innrømme at jeg er under gjennomsnittet interessert i sport på TV, spesielt når det blir 500 timer med det i løpet av noen uker. Jeg er av typen som ser de siste 5 minuttene av 3-mila for eksempel, jeg later som om jeg vet hvem "Pølsa" er når OL-praten er i gang, og jeg er mer interessert i buksene til det norske curlinglaget enn spill-taktikken deres. Jeg gleder meg til sommeren, jeg.

De Flotte Åtte

Eeeendelig har jeg fått tak i CDen med gullbildene på, og se så flotte vi er!
Takk til Marte, Erika, Kaja, Mari, Mari, Line og Oda for en artig dag i studio, og et knallbra semester, ser frem til mange flere! :) Og takk til Turi Marte for kjempebra arbeid med bildene!

Opp og hopp

La meg fortelle hva som skjedde meg i går morges. Jeg bør begynne med å fortelle at både tirsdag og onsdag forsov jeg meg (ikke mye, og jeg hadde ikke tidlig undervisning, jeg tenkte bare å være litt ekstra effektiv, men det gikk ikke så bra). Med dette friskt i minne kom jeg sliten hjem onsdag kveld etter tre timer med dans, klokka ble nesten halv ett før jeg slukket lyset for å sove. Jeg hadde satt vekkeklokka på 06:30, så jeg skulle ha god tid før undervisning klokka 8. Jeg våkner brått, sjekker mobilen, og er glad og fornøyd over at jeg endelig klarte å ikke forsove meg. Jeg står opp, kler på meg, går på do, har på meg linser, og sminker meg. Jeg setter meg ned for å fortære det jeg anser som en god frokost om dagen: tre knekkebrød med hvitost og paprika og et glass appelsinjuice, og skrur på TVen, og er klar for litt God Morgen Norge. Jeg var for en gangs skyld i humør for å se teite-Signe og superjoviale-Huskeraldrihvahanheter prate i munnen på hverandre, og skrur på TV2. Men det er ikke teite-Signe som sitter der og snakker om røykeslutt. Det er McDreamy, og resten av Grey's Anatomy gjengen! Jeg synes det var veldig merkelig at de sendte Grey's-repriser klokka 7 om mårran, så jeg satte på Tekst-TV for å finne ut av dette. Og der stod det, gult på svart i øverste høyre hjørne - 02:16. Jeg hadde sovet under to timer, og innbilt meg at klokka var halv 7! Jeg var nesten på gråten mens jeg kledde av meg, tok av meg linser, ryddet vekk maten, og atter en gang la meg i senga. Ikke overrasket denne gangen våknet jeg av at jeg hadde forsovet meg litt over 8 - i går ble en laaaang dag.

On the road again

Du verden, hvor vidunderlig teknologien har blitt. Jeg sitter i skrivende stund i et relativt behagelig sete på lavprisekspressen og ser utover hutrende kalde, nydelige vinter-Norge. 25 kuldegrader er ikke så ille, så lenge jeg får sitte inne på en varm buss med PCen på bordet og The Baseballs på øra. Hvis jeg forteller meg selv mange nok ganger at dette er skikkelig koslig, så glemmer jeg kanskje litt at det er like forbanna trist hver gang å reise fra familie og venner i hjembygda. Spesielt med tanke på at enkelte venner ikke kommer til å være der neste gang jeg kommer tilbake. Jeg synes Line Oustad kan gi beng i å flytte til andre siden av kloden, og jeg har vurdert å legge meg ned i protest på rullebanen på Gardermoen på onsdag. Når det er sagt skal jeg prøve å være litt mindre egoistisk, og ønske denne vakre, flotte jenta alt vel, og offentlig advare om at jeg skal gjøre alt i min makt for å komme og besøke a "down under" i løpet av de neste to årene.

Ellers kan jeg melde om god stemning i heimen i helga, og jeg fikk jammen meg unnagjort en skitur også, selv om dagens planlagte langrennseventyr ble avlyst da gradestokken viste 22 blå. Av dårlig samvittighet tar jeg derfor med meg skiene tilbake til Trondheim, og planlegger et nytt forsøk på å erobre Bymarka. Nå skal jeg lese litt Wuthering Heights og se vintersola leke på hvite fjelltopper, og fortelle meg selv om igjen og om igjen at ting kunne vært mye verre.

Januarregn og iskaffe

Jeg vet det er teit å klage på været. I følge sikre kilder i psykologistudiet er folk som klager på været, og andre ting vi ikke kan gjøre noe med, tristere mennesker enn mennesker som tar det med et smil. Men altså - regn i januar?! Nitrist. Snøen som er igjen er mørkebrun og minner mest om cola-slush. Jeg har hvite sko.

Min nye oppdagelse reddet dagen. Jeg stod nemlig opp kl. 06:10 i dag tidlig, og var på plass i auditorium D5 for å se "The Great Debaters" kl. 08:00. Det vil si, jeg var fysisk tilstede, men åndelig i dyp søvn, og Ragnhild foreslo kaffe. Jeg hater kaffe. Men jeg liker heller ikke te, og er en stor fan av iste, så jeg gjorde et kompromiss og prøvde iskaffen med sjokoladesmak. Alt som smaker sjokolade er A-okay i min bok, så boksen var tom på et kvarter, og enda et kvarter senere hoppet jeg i setet og følte egentlig for å løpe rundt bygget et par ganger. Riktignok var det stygge mengder sukker i den kaffen, så sunt er det definitivt ikke, dyrt er det også, men jeg tror det blir redningen for studentkarrieren min. Optimistisk som jeg ble av denne nye oppdagelsen fant jeg frem pulverkaffen mamma har satt igjen i skapet mitt og laget meg en kopp da jeg kom hjem. Vanlig kaffe er fortsatt æsj.

Uansett, om ikke iskaffe er sunt, så er iallefall planene for kvelden sunne: først en time kick off, så tre timer med dans. Tjohei!