Sjokoladesøstrene

Jeg har hatt en så fantastisk flott uke! Takk til lillesøster for godt selskap og mye moro. Søstrene Nybakk har vært kreative, sportslige, late, fråtsende, kvalme, oppgitte, men for det meste unaturlig lykkelige, mye takket være Nidars fabrikkutsalg. Disse fem dagene har gått med til å shoppe, spise, lage lommebøker av melkekartonger, spise, jogge, spise, irritere oss over naboene, spille brettspill, spise, curling, TV og film, og spise. Alle disse aktivitetene har for det meste blitt utført mellom eller under latterkramper. Nå sitter sørsteren på bussen hjem, og jeg sitter i den veldig tomme og stille hybelen min og gleder meg til påsken...

Jeg fikk feriepengene mine i dag! Jesus og Maria, det kunne ikke vært bedre timet, jeg var blakkere enn blakkest da Esso hørte mine bønner og slengte over 15 lapper. Takk! I kveld skal Line og Maris 21-årsdager feires, hurramegrundt, det blir bra!

Hvem f... er Pølsa?

Det er lørdag, nærmere bestemt joggebukselørdag, i Kjøpmannsgata i dag. Det er joggebukselørdag med taco, smågodt, film og selvfølgelig: OL. Bare en uke igjen, hurra! Neida. OL er ikke bare bare, man skal ikke kimse med OL. OL engasjerer folket, og de 21. olympiske vinterleker skulle jo bli så sabla fantastisk! Vi skulle ta alle medaljene, Petter Northug skulle seile inn til førsteplass både tre og fire ganger, og nok en gang skulle vi vise verden at Norge, Norge er vintersportens riktige hjemland. Men den gang ei. På onsdag stod det på forsiden av Dagbladet eller VG (eller Se&Hør eller TOPP eller hva det nå var, samme innhold - blankere ark) at landets idrettsutøvere hadde ikke mindre enn knust Kronprins Haakons medaljehåp! Makan... "Ikke for å stresse dere gutta, men tar dere ikke gull nå kommer vår neste konge til å gråte". Men da kan Hans Høyhet trøste seg med at det er jo ikke idrettsutøvernes skyld at de ikke går fort nok på ski. Det er været! Eller smørerne! Arrangørene! Mullah Krekar! Det er egentlig ikke så farlig hvem eller hva sin skyld det er, men nordmenn er født med ski på beina, så det er hvertfall ikke vår feil. Og nå har folk og media gjemt vekk pekefingeren, og jubler i stedet, for jammen ser det ikke nå ut til å bli et helt ållreit OL læll.

Jeg må innrømme at jeg er under gjennomsnittet interessert i sport på TV, spesielt når det blir 500 timer med det i løpet av noen uker. Jeg er av typen som ser de siste 5 minuttene av 3-mila for eksempel, jeg later som om jeg vet hvem "Pølsa" er når OL-praten er i gang, og jeg er mer interessert i buksene til det norske curlinglaget enn spill-taktikken deres. Jeg gleder meg til sommeren, jeg.

De Flotte Åtte

Eeeendelig har jeg fått tak i CDen med gullbildene på, og se så flotte vi er!
Takk til Marte, Erika, Kaja, Mari, Mari, Line og Oda for en artig dag i studio, og et knallbra semester, ser frem til mange flere! :) Og takk til Turi Marte for kjempebra arbeid med bildene!

Opp og hopp

La meg fortelle hva som skjedde meg i går morges. Jeg bør begynne med å fortelle at både tirsdag og onsdag forsov jeg meg (ikke mye, og jeg hadde ikke tidlig undervisning, jeg tenkte bare å være litt ekstra effektiv, men det gikk ikke så bra). Med dette friskt i minne kom jeg sliten hjem onsdag kveld etter tre timer med dans, klokka ble nesten halv ett før jeg slukket lyset for å sove. Jeg hadde satt vekkeklokka på 06:30, så jeg skulle ha god tid før undervisning klokka 8. Jeg våkner brått, sjekker mobilen, og er glad og fornøyd over at jeg endelig klarte å ikke forsove meg. Jeg står opp, kler på meg, går på do, har på meg linser, og sminker meg. Jeg setter meg ned for å fortære det jeg anser som en god frokost om dagen: tre knekkebrød med hvitost og paprika og et glass appelsinjuice, og skrur på TVen, og er klar for litt God Morgen Norge. Jeg var for en gangs skyld i humør for å se teite-Signe og superjoviale-Huskeraldrihvahanheter prate i munnen på hverandre, og skrur på TV2. Men det er ikke teite-Signe som sitter der og snakker om røykeslutt. Det er McDreamy, og resten av Grey's Anatomy gjengen! Jeg synes det var veldig merkelig at de sendte Grey's-repriser klokka 7 om mårran, så jeg satte på Tekst-TV for å finne ut av dette. Og der stod det, gult på svart i øverste høyre hjørne - 02:16. Jeg hadde sovet under to timer, og innbilt meg at klokka var halv 7! Jeg var nesten på gråten mens jeg kledde av meg, tok av meg linser, ryddet vekk maten, og atter en gang la meg i senga. Ikke overrasket denne gangen våknet jeg av at jeg hadde forsovet meg litt over 8 - i går ble en laaaang dag.

On the road again

Du verden, hvor vidunderlig teknologien har blitt. Jeg sitter i skrivende stund i et relativt behagelig sete på lavprisekspressen og ser utover hutrende kalde, nydelige vinter-Norge. 25 kuldegrader er ikke så ille, så lenge jeg får sitte inne på en varm buss med PCen på bordet og The Baseballs på øra. Hvis jeg forteller meg selv mange nok ganger at dette er skikkelig koslig, så glemmer jeg kanskje litt at det er like forbanna trist hver gang å reise fra familie og venner i hjembygda. Spesielt med tanke på at enkelte venner ikke kommer til å være der neste gang jeg kommer tilbake. Jeg synes Line Oustad kan gi beng i å flytte til andre siden av kloden, og jeg har vurdert å legge meg ned i protest på rullebanen på Gardermoen på onsdag. Når det er sagt skal jeg prøve å være litt mindre egoistisk, og ønske denne vakre, flotte jenta alt vel, og offentlig advare om at jeg skal gjøre alt i min makt for å komme og besøke a "down under" i løpet av de neste to årene.

Ellers kan jeg melde om god stemning i heimen i helga, og jeg fikk jammen meg unnagjort en skitur også, selv om dagens planlagte langrennseventyr ble avlyst da gradestokken viste 22 blå. Av dårlig samvittighet tar jeg derfor med meg skiene tilbake til Trondheim, og planlegger et nytt forsøk på å erobre Bymarka. Nå skal jeg lese litt Wuthering Heights og se vintersola leke på hvite fjelltopper, og fortelle meg selv om igjen og om igjen at ting kunne vært mye verre.

Januarregn og iskaffe

Jeg vet det er teit å klage på været. I følge sikre kilder i psykologistudiet er folk som klager på været, og andre ting vi ikke kan gjøre noe med, tristere mennesker enn mennesker som tar det med et smil. Men altså - regn i januar?! Nitrist. Snøen som er igjen er mørkebrun og minner mest om cola-slush. Jeg har hvite sko.

Min nye oppdagelse reddet dagen. Jeg stod nemlig opp kl. 06:10 i dag tidlig, og var på plass i auditorium D5 for å se "The Great Debaters" kl. 08:00. Det vil si, jeg var fysisk tilstede, men åndelig i dyp søvn, og Ragnhild foreslo kaffe. Jeg hater kaffe. Men jeg liker heller ikke te, og er en stor fan av iste, så jeg gjorde et kompromiss og prøvde iskaffen med sjokoladesmak. Alt som smaker sjokolade er A-okay i min bok, så boksen var tom på et kvarter, og enda et kvarter senere hoppet jeg i setet og følte egentlig for å løpe rundt bygget et par ganger. Riktignok var det stygge mengder sukker i den kaffen, så sunt er det definitivt ikke, dyrt er det også, men jeg tror det blir redningen for studentkarrieren min. Optimistisk som jeg ble av denne nye oppdagelsen fant jeg frem pulverkaffen mamma har satt igjen i skapet mitt og laget meg en kopp da jeg kom hjem. Vanlig kaffe er fortsatt æsj.

Uansett, om ikke iskaffe er sunt, så er iallefall planene for kvelden sunne: først en time kick off, så tre timer med dans. Tjohei!

Man lærer så lenge man lever

Jeg har lært mye de siste dagene. Jeg har lært at afterski er fantastisk morsomt, og at man blir svett av å hoppe og danse med boblebukse og superundertøy på. Jeg har lært at når fem jenter skal dusje på 2 timer blir det kaldt å dusje sist. Jeg har lært at å balansere ned VM-bakken i Åre dagen(e) derpå ikke er gøy. Jeg har lært at Åretur med linjeforeningen er underholdning på høyde med Paradise Hotel. Jeg har skjønt at fremtidens lærere kommer til å ha de beste julebordene. Jeg har lært at kofferten alltid kommer til å renne over, om man reiser for 4 dager eller 4 uker. Jeg har fått bekreftet at jeg er heldig som har så flotte folk rundt meg så vel som i hverdagen som i festligere anledninger. Jeg har lært at man mister stemmen etter 4 kvelder med høy allsangfaktor. Jeg har lært at det faktisk går ann å være god i yatzi, og at jeg er en dårlig taper. Jeg har lært at man kan bli usannsynelig støl uten å nødvendigvis gjøre noe særlig sportslig. Jeg vet nå at 4 dager med fest er maksgrensa til kroppen min. Jeg har også lært å skifte skrusikring.

Etter 5 lærerike dager med linjeforeningen i Åre er jeg helt utslått, men det var verdt det. Nå begynner den lange restitusjonen av min åndelige og fysiske tilstand, og jeg har noen harde måneder foran meg. Jeg må gjøre opp for 2 måneder med latskap og forfall, og starter tappert med kick-off og pensumbøkene i kveld.

Smil!

Ikke visste jeg at modell-livet var så slitsomt. Vi var i studio i 4 timer i dag, 4 timer med hårspray, ombytte, sminke, vindvifte, lys, stå rett, haka opp, smil, stå der, lenger til venstre, rett deg opp, armen i siden, se på meg, gjør ditt, gjør datt. Men herregud så gøy! 8 jenter troppet opp på Trondheim sentralstasjon i dag (de fleste mer eller mindre reduserte) og satte kursen mot Stjørdal. Der fant vi frem til et søtt lite fotostudio, hvor vi hadde avtalt gruppefotografering klokka 1, årets julegave til hverandre. Og 8 fantastiske jenter, bakfulle eller ei, i kombinasjon med en flink fotograflærling er nødt til å resultere i mange fantastiske bilder, gleder meg til å se dem!

Etter 4 timer med å se amazing ut (haha), og gårsdagens strabaser, er jeg dævvsliten. I går var det personalmøte med påfølgende fest i kjelleren på MaxTasty, med vin og øl på sjefens regning. Det var et lystig lag med trivelige folk, og resulterte i en dundrende hodepine for undertegnede i morges. Planen er nå å kare til meg den søvnen jeg kan før turen går til ski-og-øl-paradiset Åre på søndag. Du vet, en fotomodell trenger skjønnhetssøvnen sin. God natt!

Blåmandagen som ble babyrosa

Babyrosa er en fin, koslig farge, bare så det er klart.

Jeg ble vekket i morges klokken 06:40 av at Will Smith skriker partystarter i øret mitt, ringeklokka på mobilen funker med andre ord fortsatt, selv om selve telefonen hadde et lite sammenbrudd i helgen. Jeg prøvde å våkne med knekkebrød og juice, det fungerte sånn halvveis. Vel troende om at jeg var på vei til årets første givende, kunnskapsberikende forelesning, satte jeg kursen mot Dragvoll og var der litt over 8. Skuffelsen og forferdelsen var stor da det viste seg at det var ingen forelesning klokken 08:15 i dag tidlig; jeg har blitt berøvet av hvertfall 2-3 timers søvn, og vurderer å anmelde forholdet. Ingen god start på dagen altså. "Jaja" tenkte jeg (som jeg ofte gjør), "jeg får vel ta turen på Kiwi og kjøpe kylling, da". Det var tomt. De hadde bare kyllinglår, og det er noe av det mest lugubre jeg vet om. Ikke hadde de Q-melk heller, så jeg måtte kjøpe Tine, som er 1,20,- dyrere. Mandag-mårra-blues. Jeg leser litt fra pensum når jeg kommer hjem, og jeg liker ikke den første novellen vi skal ha forelesning om. Blåmandag. Så gikk den over til litt sånn lilla-aktig da blomkålsuppa jeg hadde til middag med baconterninger i viste seg å være kjempegod, og dagens sitcom-gullrekke på TV2/TVN var sånn passe morsom. Så fikk vi oppklart hvorfor det ikke var noen forelesning i dag: Det blir bare 3 forelesninger i dette faget i år (hvis i det hele tatt), og det blir ikke før sent i semsteret. Altså ser det ut til at jeg har fri mandager og fredager, og vips! så var jeg i topp humør da Mari lurte på om jeg og Line ville være med å se Sherlock Holmes. Jeg sier aldri nei takk til en dose Jude Law og andre trivelige folk. Filmen var bra, og beviser det jeg alltid har hatt en mistanke om: fjernkontrollen ble oppfunnet av en genial mann; syk og ond - ja - men genial.

Dagens moral: enhver blåmandag har altså potensiale til å bli babyrosa. Jeg håper i morgen blir gulltirsdag, jeg får eksamensresultater i morgen.

HurrA!

Januarsalg og semesterstart-stipend. Samtidig. Tilfeldig? Neppe. Jeg har brukt over 1500 kr. i dag. Ta det med ro, mamma, ikke bare på januarsalg! Faktisk gikk bare 250 kroner til et par sko og en digg hettejakke, resten ble brukt på å fylle opp fryseren og skap, og noen pensumbøker. Og en kakao på kafé med noen flotte folk jeg har savnet i ferien. Godt å se dem igjen, og gleder meg til å feire med dem i morgen. Og gjett om jeg skal feire med god samvittighet! Hvem fikk A på språkferdigheteksamen? Jeg og fem andre av totalt 195 kandidater kan juble over toppkarakter, og det fortjener en skål. God helg!